Ingen grunn til å holde kjeft

BOK: Frank Rossavik undervurderte dumheten og hatet, og tenker nytt om ytringsfrihetens grenser.

Publisert: Publisert:

Frank Rossavik bekymrer seg over at argumentene for å begrense ytringsfriheten er blitt sterkere.

Grade: 5 out of 6 stars

Frank Rossavik: Best å holde kjeft? En liten bok om ytringsfrihetens krise. 148 sider. Cappelen Damm.

John Maynard Keynes blir ofte sitert på noe han antakelig aldri sa, men som like fullt er verdt å sitere: «Når fakta endrer seg, endrer jeg mening. Hva gjør De, sir?» Frank Rossavik er blitt oppfattet som en slags ytringsfrihetsfundamentalist, og har gjort lite for å svekke inntrykket. Som kommentator i Bergens Tidende, Morgenbladet og Aftenposten har han i mange år vært en viktig deltaker i debatten om ytringsfrihetens kår her i landet. Når han nå signaliserer at han er i ferd med å endre mening, skaper han bevegelse i en debatt som langt på vei har låst seg.

De fleste diskusjoner om ytringsfrihet vil før eller siden inneholde formuleringen: «Jeg er for ytringsfrihet, men....». Rossavik understreker at han fremdeles legger størst vekt på det som står før komma, men – og det er det sentrale budskapet i boken – det finnes noe etter komma også for ham, og dette er i ferd med å vokse seg større. Argumentene for å begrense ytringsfriheten er blitt sterkere, og det bekymrer ham.

Les også

Arendalsuka lukket dørene for SIAN og Alliansen

Les også

Vi kan ikke lefle med de som bruker vold for å nå målene sine

Samtidig med at boken kommer ut, nekter Litteraturhuset i Oslo Rasmus Paludan å komme til orde der. I avslaget viser Litteraturhuset til hva den danske provokatøren og rasisten har sagt, blant annet at «våre gater og smug vil bli forvandlet til elver av blod. Og de fremmede fienders blod vil ende i kloakken, der de fremmede fiender hører hjemme». 

Frihetens grenser

Der går grensen for en ytringsfrihetsinstitusjon som ikke ville eksistert uten Fritt Ord, hvor Frank Rossavik er styremedlem. I boken refererer han fra debatter der styret skiller mellom den støtteverdige og den ikke støtteverdige ytring. Alt er ikke like støtteverdig, alle ytringer har ikke det samme krav på beskyttelse.

Uten at han sier det i klartekst, opererer nemlig også Rossavik med flere nivåer; ytringer som må forsvares, ytringer som må tillates uten å bli tatt i forsvar, og ytringer som bør forbys. Rossavik nevner barneporno som eksempel på det siste, Litteraturhuset inkluderer også ytringer som truer eller sjikanerer enkeltmennesker eller fremmer grovt hat overfor minoriteter.

Les også

Svak vurdering av NRK

Les også

Aftenbladet: Muslimsk Fellesråd har en dårlig sak

Les også

Han er kriminell, ikke en martyr, Amundsen

Rossavik forenkler debatten når han hevder at skillelinjen går mellom de som hevder at ytringsfriheten er fundamental for alle andre friheter, og de som hevder at den bare er én av mange friheter. I realiteten står den viktigste debatten mellom grupper og personer som er enige både om at ytringsfriheten er fundamental og at den ikke er absolutt. Uenigheten dreier seg først og fremst om hvor grensen går for ytringer som ikke er verdt å forsvare. 

Rossavik vil naturligvis mene at han også etter å ha beveget seg, har den rette balansen mellom det som kommer før og etter komma, det mener jo alle. Men virkelig interessant blir det når Rossavik går opp grensen for sin egen del. 

Dette er en svært personlig bok, der han bruker sin egen homofili og døvhet i utforskningen av de frie ytringenes betydning for de som trenger en sterk røst. De siste ti årene er han blitt et hakk mindre sikker, skriver han. Han har undervurdert «både dumskapen og hatet blant altfor mange i gruppen ‘folk flest’». Dessuten innrømmer han å ha tatt feil, særlig av Hege Storhaug og Helge Lurås «og deres sersjanter». De har «helt bensin på bålet, fostret konspirasjonsteorier og i det hele tatt dratt innvandringsmotstanden inn i det absurde.»

Les også

Toleranse er å kritisere

Les også

Det går en grense for ytringsfriheten

Mindre sikker? Mer treffsikker!

Rossavik siterer Bjørn Stærk, en annen viktig stemme i denne debatten, som nå tar til orde for å begrense de ytterliggåendes oksygentilførsel ved å gi dem mindre plass i de etablerte kanaler. Rossavik sleper føttene etter seg, men ser ut til å slutte seg til denne holdningen, for øvrig den samme som Litteraturhuset inntok overfor Paludan. Kanskje er ikke dette å bli mindre sikker, men å bli mer treffsikker. 

Rossavik viser til at haterne har stor frihet til å spre sitt hat i sosiale og «nye» medier. Dette er viktig. A. J. Lieblings gamle observasjon om at «Freedom of the press is guaranteed only to those who own one», gjelder ikke lenger. De som ikke slipper til i Aftenposten, kan uten problemer spre sitt budskap andre steder.

Rossavik skriver at han ikke tror at en generell innstramming av ytringsfriheten kan løse problemene. Nei, men spesifikke begrensninger kan. Og de blir mest treffsikre hvis de utøves av redaktører, debattarrangører, kulturhusledere og andre som har mulighet til å påvirke den offentlige samtalen og hindre at den glir ut i hat og søppel. 

Les også

Ja, vi trenger en ny ytringsfrihetskommisjon

Karikaturstriden

Som så mange andre bøker om emnet, rommer denne lille refleksjonen også en framstilling av hvordan norsk presse og daværende utenriksminister Jonas Gahr Støre håndterte karikaturstriden i 2006. Bortsett fra et fascinerende innsyn i Bergens Tidendes redaksjon og de harde, interne debattene der, bringer han lite nytt inn i saken. Her burde han kanskje heller diskutert pressens spesielle funksjon. En fri presse skal styrke og opprettholde ytringsfriheten, men samtidig skal den hindre overgrep mot grupper og enkeltpersoner. Dette er nedfelt i første kapittel i Vær Varsom-plakaten. Pressefriheten må hvile på ytringsfriheten, men er ikke sammenfallende i ett og alt. Kunsten vil ofte ha en videre ytringsfrihet, med færre selvpålagte restriksjoner, enn mediene, uten at det er noen mangel ved journalistikken, de dekker bare ulike behov.

Bokens tittel: «Best å holde kjeft?», oppfyller derimot Betteridges lov om at alle overskrifter som ender med et spørsmålstegn, kan besvares med ordet «nei». Det er ingen grunn til å holde kjeft selv om støynivået er høyt. Tvert imot vil denne boken gjøre det enklere å snakke med mer samlet røst for alle som forstår at også ytringsfriheten er der for en grunn, og at det ikke er å gjøre samfunnet verre.

Publisert: