Fra leketøy til fysikkens mørke materie

BOK: Systematisk historieforteller med velkjent budskap.

Publisert: Publisert:

Jan Kjærstad er aktuell med sin 14. voksenroman. Foto: Aschehoug

  • Steinar Sivertsen
    Litteraturkritiker
Grade: 5 out of 6

Jan Kjærstad: Mr. Woolf. Roman. 316 sider. Aschehoug.

I bunnen av forfatterskapet til den generøse, uhyre systematiske fabulatoren, kunnskapsformidleren, tekstkonstruktøren Jan Kjærstad (f. 1953, debut 1980) fins troen på at menneskesinnet og verden rommer hemmelige rom vi ikke uten videre får øye på eller kjenner fullt ut.

Denne overbevisningen forplanter seg også gjennom «Mr. Woolf», dikterens 14. voksenroman, en tekst som beveger seg målbevisst mellom Oslo, Hongkong og Genève, fra barnets lek til partikkelfysikkens svimlende univers, med en kjærlig leketøysforhandler av en far, den omsorgsfulle storesøsteren Liz, en inspirerende vikarlærer og diverse kinesere, av begge kjønn og i ulik alder, som sentrale romankarakterer - i tillegg til jeg-fortelleren selv, Will(iam) Abelson, han som mister sin engelskfødte lærerinnemor da han er sju, som frustrert hopper av fysikkstudiene og blir barista i fem år, for så, i 2017, som 31-åring, å få et oppdrag som fører han til Hongkong på jakt etter en forsvunnet søster, en etterforskerferd i slekt med den krimaktige leken Will og Liz i sin tid utøvde som barnedetektivene «Woolf & Woolf».

Erfaringene fra denne reisen gjør at han tar opp igjen forskerkarrieren, blir tilknyttet den sveitsiske prestisjeinstitusjonen CERN og tildeles Nobelprisen i fysikk for utarbeidelsen av Abelson-modellen - før han til slutt havner i norsk videregående skole, styrt av troen på at det er «vanskeligere å være en god fysikklærer enn en spydspiss på CERN», sikker på at hans prisbelønte forskning er for upresis til å kunne forklare universets «mørke materie».

På fortellingens nåtidsplan befinner vi oss i Genève der jeg-personen møter biografen Nina for å diskutere det manuset hun har skrevet om livet hans. Det spesielle ved denne rammesituasjonen er knapt at William ser seg nødt til å korrigere framstillingen hennes på visse punkt og setter spørsmålstegn ved biografien som sjanger. Det mest påfallende er at Nina ikke kommer til orde i teksten overhodet. Bare Williams fortellende, fortolkende, belærende stemme lyder gjennom denne jankjærstad-klingende, femdelte jeg-romanen om et eventyrlig, mangslungent liv der det eneste sikre er at det meste er usikkert.

Dette innebærer at fortelleren igjen prøver å forene to klassiske posisjoner – rollene til poeta ludens og poeta doctus, den lekende og den lærde dikter. Den skolerte fysikeren William beretter helt konkret om leketøy som faren solgte gjennom butikken «Stjerneplassen Leker» i Oslo sentrum, og som var en danningsskapende side av barndommen hans, samtidig som hans opplevelser i et asiatisk Langtvekkistan blir nært knyttet til begreper som «lek» og «leketøy».

I det hele tatt – her er ledemotivene mange og ofte symboltunge. Ikke bare hører vi fortløpende om leker som fører sammen barnet og forskeren i William Abelson, her bidrar ord som «gnist», «stjerne», «sirkel», «klokke», «kaffe» «mørke», «hus» m.fl. til å binde sammen jord og himmel, nært og fjernt, menneske og materie. En tekstvev som virker nøye gjennomtenkt, godt utført.

I tillegg rommer teksten - ikke særlig overraskende, for å si det forsiktig – både navnesymbolikk og en rekke referanser til prestisjetunge forfattere og bøker, populærkultur, jazz, film og arkitektur, ofte med perspektivskapende effekt.

Samtidig er det ikke fritt for at kunnskapsnerden Jan Kjærstad til tider kan bli vel belærende i tonen. Jeg tviler ikke på at forfatteren har faglig dekning når han ramser opp navn på sentrale fysikere og svipper innom deres avanserte teorier. Problemet er at teksten da gjerne står og stamper, langt unna de underholdende historiene fabulatoren Jan Kjærstad åpenbart sikter mot.

Budskapet hans om at vår fatteevne er begrenset, og at menneskesinnet og verdensrommet skjuler hemmeligheter vi ennå ikke har oppdaget, er vel dessuten - når sant skal sies - ikke akkurat nytt under diktersola.

Så selv om farsportrettet er rørende, til tross for at det fins medrykkende scener hentet både fra oppveksten og den farefulle metropolen som jeg-fortelleren famler rundt i, stadig mer fascinert jo nærmere han kommer sannheten om søsterens forsvinningsnummer: Målt mot mesterromanen «Berge» (2017) faller «Mr. Woolf» igjennom, ikke minst som krimfortelling.

Dessuten kan William Abelson vanskelig kjenne stikk av redsel «for første gang» (jfr. side 174) når han allerede et par sider tidligere har slått fast: «Jeg var brått redd» - bare så det er sagt, i pedanteriets pirkeglade, uhellige navn.

Og at kjæresten Oriana forsvinner i fortellingens mørke, det blir en form for Murakami-mystikk som virker mer magisk moteriktig enn fantasieggende, spør dikteren meg.

Men forfatterens rause vikarlærerportrett har jeg stor sans for!

Publisert:

Mest lest akkurat nå

  1. Den savnede gutten i Geiranger er funnet omkommet

  2. Han mistet troen på kirken og Gud – men nå vil han bli prest

  3. – Orga­nisa­sjonen har blitt et diktatur

  4. Tidligere Viking-spiller storspilte for Sandnes Ulf

  5. Viking-floppen herjet i utrolig kamp på nivå to i England

  6. Røykutvikling på Mariero

  1. Bokanmeldelse
  2. Litteratur
  3. Jan Kjærstad
  4. Anmeldelse
  5. Roman