En varig fest

BOK: Stilsikker, leseverdig og utpreget litterær studie av Paris og byens formende kraft.

Publisert: Publisert:

Hans Petter Blad er aktuell med romanen «Paris-kontorene». Foto: Oktober

Sigmund Jensen
Forfatter og litteraturkritiker

Grade: 5 out of 6 stars

Hans Petter Blad: Paris-kontorene. Roman. 154 sider. Forlaget Oktober.

Med «Paris-kontorene» fortsetter Hans Petter Blads (f. 1962) alter ego Lukas Hørslev den monomane utlegning om sitt liv, som tok til med «Å leve biografisk» (2015) og fortsatte med «Kart over ømhetens rike» (2017).

I denne tredje boken i Proveniens-syklusen vender Hørslev, «en middelaldrende, gjennomsnittlig utseende mann», oppmerksomheten mot sine mange Paris-opphold i en refleksjon omkring det parisiske og hvordan det har formet ham. I likhet med diktsamlingen «Clair-obscur» (2016), som utforsket de dunklere sidene ved byens kafeer og natteliv, er det først og fremst Paris, som sted, funksjon og forestilling, som er det primære i denne romanen, som ytre sett fortoner seg som en vedvarende vandring fra kafé til kafé, åpenbart mer språk- og refleksjonsdrevet enn tradisjonelt handlingsdrevet, mer assosiativt springende enn stramt, konvensjonelt og kronologisk komponert, og også uten noe egentlig plott i alminnelig forstand, selv om det til dels turbulente vennskapet med skuespilleren Sindre Eggen utgjør et viktig omdreiningspunkt.

Viktigere er nok de mange forfatterne som danner utgangspunkt for Hørslevs litterære byvandringer og betraktninger, der særlig Lévy-Strauss og Céline, men også Modiano og Koltès, sammen med kafeene og restaurantene, barene og nattklubbene, parkene og gatestubbene, metroen og den parisiske atmosfære, ikke bare utgjør romanens kjerne, men også angir en metode hvorved Hørslev kan tre inn og oppholde seg i disse offentlige rommene som et observerende og skrivende menneske.

Her etablerer han så «sine Paris-kontorer», men «også søvnen er et kontor i Paris», og «Marokko, der kontorene rhizomisk oppstår duggfriske hver morgen», fordi: «Jeg skriver overalt. I en verden som vår er det ingen grunn til å være kresen med tanke på hvordan ens arbeidsplass skal se ut». Og «Chez Jeanette» er ettersigende det perfekte skrivestedet.

Til tross for mange digresjoner og assosiasjoner, innfall og sideløpende kommentarer, og stundom en hang til gammelmodig syntaks, f.eks. «min i Paris bosatte barndomsvenn», er det en letthet, flyt og rytme i dette, som hos Proust, som gjør teksten besnærende behagelig. «Paris-kontorene» er både en forfatters selvransakelse, en litterær studie av det parisiske og en guide til Paris, som enhver med et forhold til fransk kultur eller litteratur, eller det norske skriftspråk, vil kunne finne glede og inspirasjon i.

Publisert: