Suverene rogalandsambassadører og en pianolegende

KLASSISK: Plateselskaper som BIS og Simax fortsetter å fronte nordiske musikere og komponister, og de ambulerende rogalendingene Dalene og Andsnes topper katalogene.

Publisert: Publisert:

Vår anmelder er mektig imponert over 20 år gamle Johan Dalene fra Sandnes som snart er tilbake i Stavanger for kammermusikkfestivalen. Foto: Fredrik Schlyter

  • Eirik Lodén

Et gåsehudframkallende talent!

Grade: 6 out of 6

Pjotr Iljitsj Tsjaikovksij og Samuel Barber: Fiolinkonserter. Solist: Johan Dalene, fiolin. Dirigent: Daniel Blendulf. Norrköping Symfoniorkester. BIS.

Den bare 20 år gamle, norsk-svenske halv-sandnesingen Johan Dalene er et av de mest gåsehudfremkallende unge talentene jeg har hørt på årevis, i en tid der vi oversvømmes av flinke og flittige musikantspirer. Fra jeg først hørte hans utrolige fiolintone på kammermusikkfestivalen i Stavanger – og nå får vi høre ham igjen i august – har jeg hatt ham i ørekikkerten.

I fjor sommer hørte vår anmelder Johan Dalene i Stavanger, og snart er han tilbake. Her til venstre i bildet - sammen med Joakim Røbergshagen, fiolin, Bengt Forsberg, piano, Lars Anders Tomter, bratsj og Andreas Brantelid, cello. Foto: Marie von Krogh

Debutalbumet hans skuffer ikke. Her har han valgt et repertoar fra det romantiske til det moderne der han får vist noe av sin uttrykksskala. Samtidig er det noe enhetlig her: Mens Tsjaikovskij (1840-93) er en klassisistisk romantiker og Samuel Barber (1910-81) en romantisk modernist, er det sangbare en fellesnevner. Dalene unngår det smøraktige og beholder en sårhet i tonen, samtidig som virtuositeten utfolder seg uanstrengt, men innordnet i det lyriske uttrykkets tjeneste. Orkester og dirigent er like inspirert til en felles innsats, som lett kan måle seg med mer urbane og flashy innspillinger – ikke minst i Barber, der konkurransen ikke er fullt så knivskarp som tilfellet er med Tsjajkovskij.

Drømmespill fra Andsnes og Filharmonien

Grade: 6 out of 6

Ketil Hvoslef: Klaverkonsert, Ein Traumspiel og Barabbas (Opera Without Singers). Solist: Leif Ove Andsnes, klaver. Dirigenter: Edward Gardner, Eivind Gullberg Jensen og Juanjo Mena. Bergen Filharmoniske Orkester. Simax.

Jeg husker godt da Leif Ove Andsnes (f. 1970) urfremførte Hvoslefs klaverkonsert med SSO i Kuppelhallen en gang i slutten av forrige århundre. Ketil Hvoslef (f. 1939), for øvrig sønn av Harald Sæverud, er en av norsk samtidsmusikks mest distinkte profiler, en ekte original av verdensformat. Som alltid hos Hvoslef er rytmisk presisjon alfa og omega, og Andsnes er så absolutt mannen for dette; han spiller med samme ufeilbarlige briljans som sedvanlig. Det tilsynelatende stillestående skifter abrupt med det eksplosivt rytmiske, og av denne vekslingen oppstår en særegen poesi.

Leif Ove Andsnes, her fra øvelse med Stavanger symfoniorkester. Foto: Rune Vandvik

Hvoslef kan kunsten å bruke monotoni på en suggererende måte, og han er en stemningenes mester. Det merkes også på de rent orkestrale verkene på platen, der han maler frem både strindbergske og bibelske tablåer, urgammelt og moderne på samme tid. Da operaen ”Barabbas” ble uroppført i 2004 fremholdt en kritiker at den haltet litt som scenedrama, og det kan godt tenkes at de musikalske ideene nå har funnet en mer ideell form som en ”opera uten sangere” – et dramatisk orkesterverk i tre satser, som skildrer et hendelsesforløp, men som også står støtt på egne bein.

Det mest konsise verket er imidlertid det en-satsige ”Ein Traumspiel” – et ypperlig eksempel på Hvoslefs frodige klangfantasi, rytmiske energi og særegne instrumenteringskunst. Bergenserne responderer upåklagelig under de tre stjernedirigentene Gardner, Gullberg Jensen og Mena.

Pianolegende med tragisk skjebne

Grade: 6 out of 6

Ferruccio Busoni: Fantasia contrappuntistica, Fantasia nach J. S. Bach, Toccata. John Ogdon, klaver. Altarus Records.

Den store britiske pianisten John Ogdon (1937-89) fikk en ublid skjebne. Etter en kort kometkarriere fikk han mentalt sammenbrudd i begynnelsen av 1970-tallet. Han ble satt helt ut av drift og hospitalisert i over ti år, og først i de siste leveårene var han aktiv igjen.

Nyutgivelsen av disse legendariske innspillingene, som skulle bli hans siste, viser en virtuos av sjeldent format. Ogdon var selv komponist og skribent, en intellektuell på pianokrakken, og en ekspert på den eksentriske italieneren hvis fulle navn lød Ferrucio Dante Michelangelo Benvenuto Busoni (1866-1924), intet mindre. De Bach-inspirerte verkene her, ikke minst den famøse ”Fantasia contrappuntistica”, krever en overmenneskelig teknikk og formmessig innsikt, og ingen har vel gjort dette bedre. Også den mer demoniske siden av Busoni i hans ”Toccata” har Ogdon forstått og formidlet på enestående vis. At det er en snart døende mann som spiller her, er ufattelig. Alt i alt et gripende gjenhør, kunstnerisk testament og menneskelig dokument.

Publisert:

Mest lest akkurat nå

  1. Helikopter settes inn i søket etter savnet kvinne

  2. Viking raknet. Nå er de i kjempetrøbbel

  3. Var på vei over Skagerrak da de så uvanlig farkost

  4. Flere hoggormbitt enn tidligere - dette gjør du

  5. Kjedekollisjon på E39

  6. Mener resten av sesongen handler om én ting: – Alt annet kan vi gi blaffen i

  1. Klassisk musikk
  2. Leif Ove Andsnes
  3. Kammermusikkfestivalen