Udogmatisk og mild lideleshistorie

Pasjon 2019.

Publisert: Publisert:

Foto: Jarle Aasland

  • Arnfinn Bø-Rygg
iconDenne artikkelen er over ett år gammel
Grade: 5 out of 6

Pasjonsspill oppført i domkirken: En enkel men sterk forestilling

Komponist: Wolfgang Plagge; kunstnerisk leder og regi: Berit Aarrestad; tekstbearbeiding: Berit Aarrestad og Mette Arnstad; musikalsk leder: Oddgeir Kjetilstad; kunstnerisk konsulent: Mette Arnstad. Skuespillere, et ensemble og kor.

Domkirken, fredag kveld.

Da Pasjon 2019 ble urfremført fredag kveld og vil fremføres til og med onsdag 10. april, er det en lang tradisjon dette påskespillet knytter an til. Slike spill med dramatisering av påskebudskapet (senere jule- og andre høytiders budskap) kalles som regel liturgiske dramaer og skulle anskueliggjøre det som sto i evangeliene. Merk: anskueliggjørelsen var det viktigste!

De kalles også mysteriespill, men dette var en misforståelse og har ikke noe med mysterium å gjøre; det kommer av latin ‘ministerium’: gudstjeneste, eventuelt det franske ‘mestier’ (gammelfransk for håndverk), fordi det var folk fra håndverklauget som fremførte spillene. I begynnelsen (før middelalderen) var det tale om enkle dialoger, enstemmig sang, men spillene utviklet seg etterhvert – ulikt i de forskjellige land – til handlende personer med kostymer og iscenesettelse. Helt frem til slutten av 1990-årene mente man at kvinner var utelukket fra forestillingene. Men det stemmer ikke helt. Den eldste rolle som en kvinne innehadde, finner man allerede i 1496.

Litt senere innehadde ved pasjonsspillene i Bolzano kvinner fra borgerklassen i byen de fleste kvinnerollene. Men fremstilling av Eva, av de to Mariaene og sjelene til de fordømte kvinnene, var forbeholdt menn!

De liturgiske dramaene kunne etter hvert vare i flere dager, både i og utenfor kirken, men også inne i kirken kunne de være spektakulære nok når kompliserte maskiner ble tatt i bruk: Slik ble ved fremstillingen av oppstandelsen et bilde av Kristus, omgitt med blomster, og med en due og en engel heist opp fra gulvet med en line og forsvant så gjennom en åpning i taket!

Enkel, men virkningsfull scenografi

Så spektakulært (og bokstavelig) var det ikke i Domkirken fredag kveld. I stedet ble oppstandelsen markert gjennom et vitnesbyrd fra Maria Magdalena, fint fremført av Penda Faal. Bare på latin helt til slutt blir det mer dogmatiske om oppstandelsen utsagt. Heller ikke når «en kvinne fra Jerusalem» (Hilde Tangen) blir dyttet og slept over scenegulvet av soldaten (Herman Hilde Pedersen), er dette i nærheten av regiteatrets voldelighet.

Scenen i Domkirken under dette påskespillet hadde en korsform i pakt med kirkens rom, og den lysende glass-søylen var nok Jesu kors, mens det sto andre stolpekors av tre rundt. Scenen var altså enkel, men skulle også være det; et liturgisk drama er ikke noe teater. Musikken, komponert av Wolfgang Plagge, var neddempet, med enkelte ekspressive utbrudd, helt i pakt med forestillingen ellers. Den gjorde hverken for mye av seg eller var for spinkel i forhold til handlingen.

Plagge har skrevet like godt for det presist spillende ensemblet, korene, og for solistene som både talte, resiterte og sang. Alt hadde en fin balanse.

Bassen til Jakub Adam Niedsiela (en skriftlærd) var overveldende, sopranen Hilde Tangen viste tilsvarende egenskaper med sin stemme. Musikerne fra UiS, som utgjorde ensemblet, spilte fremragende. Og for korene, som ofte sang fra latinske tekster (Kyrie eleison etc., Lacrimosa dies illa etc.), hadde Plagge skrevet så idiomatisk godt at vi trodde oss hensatt til en messe eller et rekviem.

Det unevnelige

Teksten, som dette liturgiske drama baserer seg på, er skrevet av Frank Topping og hans bok An Impossible God. Jeg har ikke lest den, men oversettelsen og tilretteleggelsen (av Sindre Skeie og Berit Aarrestad) gir et godt inntrykk. Vi kan merke oss teksten helt i begynnelsen:

«Hvem er denne Guden dere tilber? Det vet vi ikke. Hvordan kan dere da med slik alvor tilbe det dere ikke vet noe om? – Vi tilber fordi vi ikke vet.»

Selv om jeg her ville formulert det siste som «Vi tror fordi vi ikke vet», så er dette iallfall i nærheten av en negativ teologi som best står seg mot all slags Halleluja-kristendom og utroverdig dogmatikk. Det er noe unevnelig både i religion og i musikken.

Publisert:

Mest lest akkurat nå

  1. Folk fortsatte festen hjemme

  2. Ingenting er endret i det 100 år gamle huset. Her bor Carl Egil uten kjøleskap

  3. Han trener 30 timer i uken. Nå skal han kutte skjermtiden på mobilen.

  4. Leteaksjon på sjøen etter mann i natt - hadde svømt i land

  5. Her kan det bli kø i dag

  6. Simon Cowell brakk ryggen i ulykke med elsparkesykkel

  1. Sceneanmeldelse
  2. Stavanger domkirke