Vandrer i tekstilenes hage

UTSTILLING: Intimt og beskjedent, skriver vår anmelder om Anne Stabells billedvev i Sandnes kunstforening.

Anne Stabell, «Herbarium Tinctorum», vevde bilder 2017 – 2021.
  • Trond Borgen
    Trond Borgen
    Kunstkritiker i Aftenbladet
Publisert: Publisert:
Grade: 4 out of 6

Sandnes kunstforening: Anne Stabell, Den langsomme veien gjennom skogen og hjem, billedvev. Til og med 13. februar.

Det er et ganske nært og intimt møte med vevd tekstilkunst som nå finner sted i Sandnes kunstforening. Anne Stabell viser tre større transparente billedvev og en rekke mindre vevarbeider. Mens de første fastholder naturimpresjoner og slik gir luftig kropp til rommet, innbyr de små til nærstudier av tekniske detaljer.

Det er nettopp denne balansen mellom den håndverksmessige kvaliteten og det naturnære innholdet, fanget i håndverket, som dominerer utstillingen. Stabell sanker plantefarger på sine turer i norsk og tysk landskap; med disse farger hun tråden hun bruker i vevnadene. «Herbarium Tinctorum» (et farget herbarium) kaller hun sin serie med vevstykker – hvert av dem med farger hentet fra naturen, både plantebestemt og sted- og tidfestet i nøyaktige opptegnelser, som f.eks. japansk indigo: «kaldfarging i isvann + oksydering» fra Hindenburgstrasse, Husum 18. juli 2019. Dette demonstreres videre i utstillingen med vedlagte plantefargeprøver og kart. Stabell legger følgelig et konseptuelt fundament under sin ellers så konkrete tekstilkunst: Prosessen er en integrert del av kunsten.

Reiseminner

Hun kaller den en samling reiseminner og farge-erfaringer; hvert av herbarieverkene er som dagboksblad fra prosessen som ligger i utstillingstittelen – «Den langsomme veien gjennom skogen og hjem». Her ligger også opplagte romantiske røtter; Stabell peker selv på skogsmotivets bakgrunn i det tyske begrepet Waldeinsamkeit, «følelsen man kan få når man er alene i skogen og opplever seg i ett med den».

Begrepet er tett knyttet til tysk romantisk poesi på 1800-tallet, og det smittet tidlig over på engelskspråklig kultur – f.eks. skrev den amerikanske forfatteren Ralph Waldo Emerson et dikt kalt «Waldeinsamkeit» i 1858. Begrepet uttrykker en idealisert holdning til, og opplevelse av, mennesket i naturen, midt i stillheten, fjernt fra sivilisasjonens problemer og larm. Det er den sublime opplevelsen av naturen som bunner i tanken om at det er i menneskets ensomhet man kan oppleve naturens storhet.

Detaljene

Dette er ikke åpenbart i Stabell utstilling; det virker som om hun har et ganske nerdete forhold til hvordan hun kan få bakt sin Waldeinsamkeit inn i tekstilkunsten. Når hun vandrer i tekstilenes hage, i den billedverden hun har skapt av sine naturfarger, reduseres denne sublime opplevelsen til en følelse av stofflig beherskelse, sirlig innrammet og montert i rekker på veggen. Temmet og nøytralisert. Den stofflige beherskelsen er til gjengjeld betydelig. Herbariumvevnadene innbyr til et tett nærstudium. Det som ved første øyekast kan se ut som nokså ensartede tekstile fingerøvelser, viser seg å romme subtile variasjoner i bruken av renning og innslag. Det er dyktig og sobert utført. Men hvis Waldeinsamkeiten ligger i disse finslige håndverksmessige grepene, blir helhetsopplevelsen begravd i detaljene, som dermed undergraver forestillingen om naturens kraft og storhet.

En innsanking av overveldende natur og menneskets følelse av sublim ensomhet, samt en arkivering av dette i små formater og subtile finesser, er neppe mulig. Men å stille ut flotte demonstrasjoner av solid håndverksmessig kunnskap og dyktighet, er noe Stabell behersker til fingerspissene. Hvis hun har gått i skogen for å finne sin ensomhet der, så er det i denne utstillingen imidlertid skogens konkrete farger som er beholdningen hun kommer ut med. Den sublimt overveldende helhetsopplevelsen er nå erstattet av finjusterte detaljer. Det er også en naturopplevelse, mer indirekte, mer beskjeden.

Publisert: