Elsker og hater Amerika

PLATE: Det er deilig å høre Wilco omfavne countryen fullt og helt. Vel, nesten fullt og helt.

Jeff Tweedy og Wilco har funnet tilbake til sine countryrøtter.
  • Leif Tore Lindø
    Leif Tore Lindø
    Journalist
Publisert: Publisert:
Grade: 5 out of 6

Wilco: «Cruel country» (dBPM)

Han var nok ikke direkte misfornøyd, den godeste Jeff Tweed, da han kom på «Cruel country». Uttrykket har en dobbel betydning. Dels handler det om det musikalske landskapet, at bandet tråkker uti den elva de først kom fra.

Sjefscowboy Jeff Tweedy kom jo fra det sagnomsuste alternativcountrybandet Uncle Tupelo, som levde et kort og intensivt liv på seint 80- og tidlig 90-tall. Dette albumet er en måte å slutte ringen på. Helt inn i klassisk country går de ikke, men de går så langt inn i stallen som et bilkjørende band kan gå.

«Cruel country» er en flott plate, laget og tenkt på gamlemåten. Gode sanger spilt og sunget av folk som har mange, mange års erfaring med akkurat det. Wilco har også litt å melde.

Red, white and blue

Den andre delen av «Cruel country» handler om landet de bor i, om USA. Der har det jo skjedd litt av hvert å skrive musikk om de siste årene, og Jeff Tweedy er åpenbart ikke imponert av sine landsmenn. Åpningslinjene i første låt, veldig fine «I am my mother», går sånn:

Dangerous dreams have been detected

Streaming over the Southern border

Dette albumet handler altså om USA, om samfunnet, folkene og alt det som går mer eller mindre dårlig der borte. Wilco har pakket det inn i musikk som stammer fra bygdene, slettene og fjellene, men som faller vel så godt i smak blant hipsterne i byene.

Musikken her er altså mer reinskåren country enn Wilco vanligvis er. Den alternative rocken og innslagene av syre og eksperimentelle partier finnes, men i veldig korte drag. Her handler det mer om en ambivalent forhold til hjemlandet, framført på stødig, flott, fengende og ganske enkelt vis. Som i tittelsporet:

I love my country like a little boy

Red, white, and blue

I love my country, stupid and cruel

Red, white, and blue

Ingenting fiksfakseri

Noen moteløver har de aldri vært, Wilco. Det er de heller ikke her. Albumet er nedstrippet, melankolsk, ettertenksomt og enkelt i instrumenteringen. Mye er spilt inn live. Du får mange reine sanger for pengene.

De gir seg ikke før de har passert timen med veldig god margin, og da har de spilt seg gjennom 21 sanger. 17–18 av dem kan du utmerket høre mange ganger. Wilco har aldri vært, og er heller ikke denne gangen, et band for folk som må ha fiksfakseri, teknikk og feinschmekkeri.

Når du tror countryen har overtatt helt, så dukker det opp spor her som er nesten helt countryfrie. «All across the world», for eksempel, har litt honkytonk-lyd, men resten er rolig indiepop. Og det låter virkelig fint, slik det aller, aller meste gjør her.

«Cruel country» er et rolig og behagelig album. De beveger seg ikke langt bort fra er bedagelig midt-tempo, en fin sving på sakene og fint samspill. Kanskje mangler det litt temperatur, noe som bryter opp og røsker tak. Her er heller ikke mange gitarsoloer eller ville påfunn.

Hele albumet er en kollektiv reise med bandet gjennom en virkelighet de sliter med å forholde seg til. Denne turen bruker de god tid på. De har det ikke travelt, og de lar sangene svinse og svanse litt ut i åkerne og engene langs veien. Og det låter riktig så umoderne og fint.

Beste spor: «The empty condor», «Cruel country», «Story to tell».

Publisert:

Plateanmeldelser

  1. Vakkert

  2. Svær i Sverige

  3. Dette var tøft, Jorn

  4. Kentucky-sanger med sans for varme sanger

  5. Verdens snilleste blitz­band

  6. De som venter på noe godt, blir lurt

  1. Plateanmeldelser
  2. Plateanmeldelse
  3. Musikk
  4. Anmeldelse