Han som ikke tør å holde avskjedstale

BOK: Underfundig om feighet, savn og ensomhet.

Bjørn Olaf Johannessen er aktuell med romanen «Avskjedstaler gjennom tidene».

  • Steinar Sivertsen
    Steinar Sivertsen
    Litteraturkritiker
Publisert: Publisert:

Grade: 5 out of 6

Bjørn Olaf Johannessen: Avskjedstaler gjennom tidene. 143 sider. Roman. Tiden.

Bokomslaget på den andre romanen til Bjørn Olaf Johannessen (f. 1963) – utdannet sivilingeniør og markant tv-dramatiker og filmmanusforfatter – er stilreint og symbolsk. Det gjengir et svart-hvitt trykk av den ungarskfødte fotografen László Moholy-Nagy: Inni en sort tegnet sirkel, til høyre, står en oppreist, liten, isolert jenteskikkelse, utenfor sirkelen, oppe til venstre, fanges en mann som ser ut til å styrte bakover med utstrakte armer, bøyd rygg og sprikende bein. Tanken på motsetningspar av typen barn-voksen, kvinne-mann, ensomhet-fellesskap, avstand-nærhet, fotfeste-fall melder seg.

Forfatterens første roman, «Reservisten», var utformet som en dagbok der skriveren avdekker hvordan han ser på det å bli utelatt fra ingeniør Andrées ferd mot Nordpolen i 1897. Teksten er konsekvent gjennomført, men den demaskeringsprosessen som avtegner seg, blir kanskje litt for forutsigbar.

Årets bok er mer underfundig. Her møter vi en snart 50 år gammel, navnløs, ugift trygghetsnarkoman som gjennom 30 kapitler, alle med en overskrift, formidler hva som skjer i forbindelse med at han snart har jobbet 25 år på samme arbeidsplass og helst vil unngå enhver oppmerksomhet i den sammenheng. Samtidig vinner hans rundt 80 år gamle, senile mor et bilde i DNBs kunstlotteri, og han kjører Bergen-Oslo tur-retur for å hente premien.

Igjen dreier det seg om en historie der jeg-fortelleren gradvis og i glimt nærmer seg de punktene i hverdagen han helst vil flykte fra – ensomhet, redselen for det å bli intervjuet i bedriftsavisen eller for å måtte holde tale, fraværet av sex, tanken på Marianne som han en gang bodde sammen med, morens sviktende hukommelse og manglende kontroll over eget dagligliv, det at han selv i sum har så «lite å glede seg over, lite å se tilbake på, enda mindre å se frem til».

Balansen mellom trivielle tildragelser og mer alvorsfylte scener fungerer bra. Jeg flirer av han som pisser i bagasjerommet på bilen til en kommunalt ansatt, ser det ironisk treffende i den hyppige bruken av begrepet «mulighetsrom», forstår hvorfor hovedpersonen brått overskrider det akseptable gjennom et tungekyss, har ingen problemer med å tro på ønsket hans om å bli oppsagt, for slik å slippe å holde avskjedstale, er spent på hva som vil skje når han får et tandemhopp i fallskjerm som jubileumsgave av kollegene.

Slutten på historien er åpen. Akkurat det opplever jeg som en grei avrunding på en underholdende dannelsesreise med en snublende antihelt og kjærlig sønn i hovedrollen.

Publisert:
  1. Bokanmeldelse
  2. Anmeldelse
  3. Roman
  4. Bok
  5. Litteratur

Mest lest akkurat nå

  1. Den britiske koronavarianten er påvist i tre kommuner

  2. Dette er den nye tv-serien du skal sjå

  3. Melby: Mutert virus gjør at full stenging av skoler ikke lenger er uaktuelt – men vil unngå det

  4. Borghild Fiskå er død

  5. Mobil- og bredbåndsnettet skal være tilbake i Sirdal

  6. – Bare dobørsten skal ha kostet 7000 kroner