Gåtefullt om djevleutdrivelse

BOK: Kryptisk nobelprisvinner på utfordrende, bibelske stier.

Den østerrikske forfatteren Peter Handke mottok Nobelprisen i litteratur i 2019. Han er svært kontroversiell i mange kretser. Her fotografert da han fikk en utmerkelse av Serbias president tidligere i år.
  • Steinar Sivertsen
    Steinar Sivertsen
    Litteraturkritiker
Publisert: Publisert:
Grade: 5 out of 6

Peter Handke: «Min dag i det andre landet». Kortroman. Oversatt av Sverre Dahl. Pelikanen.

Med sine 78 små sider er den siste utgivelsen til nobelprisvinneren Peter Handke (født 1942, debut 1966) «Min dag i det andre landet» med undertittelen «En demonhistorie», ikke bare en bok i det vesle format. Det dreier seg som forventet også om en type smal, elitistisk litteratur som først og fremst har appell til (akademiske) lesere med sans for det innfløkte, krevende, gåtefulle.

I sum er dette en tekst hvor en tilbakeskuende, navnløs forfatter, i jeg-form, gjennom tre hovedkapitler, ruller opp det aparte livet sitt, fra han var en demonbesatt fruktdyrker og landsbyidiot som slo teltet sitt opp på en gammel kirkegård, spredte redsel rundt seg gjennom en strøm av uforståelige, rasende orakel- og vanviddsord, forbannet både menneskene, seg selv og skaperverket, for så – brått og uventet – å oppleve hvordan de vennlige øynene til en fisker kalt «Den gode tilskueren» fikk demonene til å forsvinne og gjorde det mulig å dra over til det andre landet der han ikke lenger måtte ikle seg rollen som misantropisk outsider, men skaffet seg et harmonisk liv med kone og barn.

Denne relativt enkle grunnhistorien formidles i et språk der den ofte snirklete, tyske syntaksen i all sin langsomhet tvinger leseren til å skjerpe seg, og hvor allerede åpningsutsagnet understreker at vi står overfor et unikt verk i forfatterskapet: I mitt liv finnes det en historie jeg aldri har fortalt til noe menneske.

Selv om han i ettertid har vært avhengig av andres erindring for å avdekke en fortid han selv har glemt, antydes det at «Min dag i det andre landet» er fordekt autofiksjon, altså personlig forankret virkelighetsdiktning.

Jeg-fortelleren framstår derfor tidvis som den østerrikske forfatterens alter ego med sin sære og rabiate, men like fullt optimistiske beretning om en som går fra å være aggressiv paria til sosialt velberget familiefar. Tekstens aller siste setning speiler således først og fremst den steile modernistens nyvunne vilje til forsoning og kontakt: Er dere der alle sammen?

I tillegg til å peke på sentralmotivet «djevleutdrivelse» og kommentere det delvis selvbiografiske draget i historien, registrerer jeg at Peter Handke igjen – som i «Det andre sverdet» (2020) – lener seg mot Bibelen når han tegner sine karakterer, situasjoner og landskap. Jeg-fortellerens møte med fiskerne og Den gode tilskueren er åpenbart inspirert av beretningen i Markusevangeliet hvor Jesus helbreder den demonstyrte Legion ved Genesaretsjøens bredder, ikke langt fra Dekapolis og Kursi.

Er så dette formfullendt fortellerkunst full av dramatiske scener og elegante, uangripelige formuleringer? Til det vil jeg svare nei. Men denne fascinerende demonhistorien – tilsynelatende lojalt oversatt av Sverre Dahl – er i all sin kronglete og kryptiske mangetydighet en fortelling leseren lett vil kunne la seg utfordre av.

Og som anmelderen, riktignok nølende, mener fortjener en femmer på den akk så hellige, tabloide terningen.

Publisert:

Bokanmeldelser

  1. Visuelt til­trekkende og ytterst peda­gogisk

  2. Er det mogleg at etter­ordet kan vera den beste delen av ei bok? Det påstår Aften­bladets kritikar her

  3. Sexorientert terapi-roman

  4. Først og fremst spennende og velskrevet, og som bonus kan du lære noe

  5. Vil du forstå ytre høyre? I så fall bør du lese denne boken

  6. Reflektert og stillferdig om en verden etter katastrofen

  1. Bokanmeldelser
  2. Bokanmeldelse
  3. Anmeldelse