Fra Stovner til skogen og tilbake

Marianne Engebretsen, alternativ popdronning fra Randaberg, har laget et musikalsk landskap som strekker seg over mil og årstider fra en liten leilighet på Stovner.

Marianne Engebretsen har sluppet sitt andre album, som på vakkert vis beskriver hva som kan skje på sju år.
Publisert: Publisert:
Grade: 5 out of 6

Marianne Engebretsen: «Something new» (Flowerdust)

«Something new» starter tilbakeholdent og forsiktig, men ender i frysninger verdt full pott. Den vanskelige andreplata har hun ruget på i over sju år, men resultatet er verd ventetiden.

Første ep kom i 2011. Så en i 2014. Hun kom til semifinalen i TV2’s «The Voice» i 2015. Yvonne Nordvik Sivertsen ble vinneren, men Engebretsen fortsatte å synge. I 2017 kom debutplata «Redefined».

Geir Flatøe trillet femmer på terningen.

– Stemmen er sterk, men hun har i tillegg funnet ut hva hun vil med den, sa han da.

«Something new» fortsetter i samme spor, men er etter min mening langt bedre. Det som ble startet på «Redefined», er nå perfeksjonert. Det som manglet, har kommet til – blant annet en større dose selvtillit.

Engebretsen er skolert vokalist. Hun vet hva hun sitter på der, men i de siste årene har hun også utforsket andre styrker. Engebretsen har ikke bare skrevet og sunget låtene på «Something new».

Hun har siden debuten laget en del av soundtracket til filmen «Nordsjøen», laget og holdt et minimenneske i live, overlevd pandemi, blitt produsent og startet sitt eget plateselskap Flowerdust. Ikke verst. Alt dette kan også merkes på «Something new».

Her har hun også vært produsent. Har hatt full kontroll. Arbeidet med film har trolig sørget for et mer ambient og cinematisk lydbilde. Utfordringer i livet generelt merkes i såre tekstlinjer. Tålmodigheten kommer til syne der hver tone får lov å leve ut sin fulle levetid.

Tittelsporet åpner plata og oppfattes som en luftig og oppløftende ny begynnelse. Strykere, tangenter og lett perkusjon sørger for en vårlig optimisme.

«Light as the moon» har noe Bon Iversk over seg. You don’t give up, synger Engebretsen, fulgt opp av en you lift me up. En ode til noen nær. Mulig dette handler om noen med samme etternavn. Sangen er spekket av små finurligheter som holder oppmerksomheten gjennom hyllesten.

Bastante trommer holder en konstant puls gjennom «Strange to you», men blir flat i forhold til resten av sporlista. Et svakt ledd i en rekke av robuste og sammensatte låter. Halvveis på reisen melder melankolien sin ankomst på «Skeleton». Sola går ned over byen, og Engebretsen skrur ned temperaturen på lydbildet.

Myke tangenter må vike for elektroniske elementer på «Summerdays». Vokalen øker i intensitet, men følelsene holdes ennå tilbake av et dempet lydbilde.

«Citylights» markerer nok et skifte. Inspirasjonen fra mørke Daughter kommer virkelig frem her (husker dere Widerøe-reklamen med den fine, men oh so triste, låten fra 2013? Det var Daughters verk). Reverb og vonde skjebner hele veien hjem.

Norske skoger i tåke passerer foran øynene mine gjennom høydepunktet «He had a name». Frysninger oppstår når melodiene får gå så langt som de vil. Mot slutten kommer et klimaks: Et gitar-klikk à la Fay Wildhagen. Man visste ikke at dette var nødvendig før det kom. Nå skal alle følelsene ut før avslutningen «I’ll sing your song».

Vi er ute av skogen og tilbake i leiligheten på Stovner. Vi varmer oss på pianospillet, og strykerne sørger for trygghet. Engebretsen viser omsorg. Intimt, men samtidig storslagent. Varmen i lydbildet slutter sirkelen og bringer oss tilbake til den nye begynnelsen: Noe nytt.

Marianne Engebretsen taklet den vanskelige andreplata med glans.

Beste spor: «Citylights», «He had a name», «I’ll sing your song».

Publisert: