Ei uke med sur gubbe og stinkefisk

BOK: Stakkars Jon er isolert på fjellet med surgubben Ivar i ei uke.

Stein Torleif Bjella imponerer med ei bok om livet, rakfisk og sånt. Den burde egentlig fått sekser.
  • Steinar Brandslet
    Steinar Brandslet
Publisert: Publisert:
Grade: 5 out of 6

Stein Torleif Bjella: «Fiskehuset». Roman. 137 sider. Forlaget Oktober.

Stein Torleif Bjella er spelemann, men romandebuterer som gammel kaill på 53. Til gjengjeld er «Fiskehuset» den mest imponerende og humrende, norske debuten jeg har anmeldt.

Onkel Ivar er en gretten krok som har dratt med Jon på fjellet for at gutten skal ta over det gamle fiskehuset. Det ligger ved vatnet der familien har hatt enerett på ørretfiske i generasjoner. De skal bli ei uke. Uten strøm og telefon. Oi.

Men Jon vet ikke om han vil ha den skakke bua, og ikke om han orker mer rakfisk, som noen insisterer på er mat. For onkel Ivar vil ha over 100 kilo hvert år og ser det som et livsansvar å forvalte både vatnet og fiskebestanden. Et ansvar helsa tvinger ham til å gi videre.

Ivar kjefter på Jon halve tida, for Jon er tiltakslaus og kan jo ingenting. Men mye av gamlingens livsvisdom er det reneste vrøvl, som livsvisdom så ofte er, og Jon er kanskje ikke så tafatt som Ivar tror. Så mye humor, varme og klokskap er sjeldent å se.

Onkel Ivar snakker hallingmål, som er vrient i starten. Men det går seg fort til. Det fikser du fint. Dette er verdt innsatsen.

Boka treffer et sted jeg ikke husket fantes, i noe som med naiv godvilje kan kalles sjel.

For 20 år siden satt far min og jeg i robåten ved fjellhytta. Familien har holdt til i området siden 1760, minst. Far min ville ha ørret, men hadde lite greie på både garn og ferskvannsfisk. Jeg er ubrukelig til fjells.

Men som han kunne ro, 70-åringen! Sjømannslivet hadde gjort takene sterke, stødige og presise der vi gled nær lydløst over vannflaten. I noen minutter var vi sammen del av tradisjoner som strakte seg århundrer tilbake. Før båten skrapte mot stranda, og vi endelig kom oss hjem til tv og tørre sokker, byfolk mette på fuktig natur og gamle dager. Vannari med fisken.

Fiskehuset handler kanskje om å være en del av noe annet og tidløst, men samtidig forme dette så det passer oss selv og vår tid. Og om kjærlighet og livet og sånt.

Jeg fingrer med sekseren og er toskete som ikke gir den. Men neste gang, Bjella. Neste gang.

Publisert: