Årets kjipeste far og verdens mest tålmodige sønn

Viggo Mortensen tar for seg et komplisert far-sønn-forhold på en nyansert og god måte i sin regidebut «Falling».

Lance Henriksen spiller den kjederøykende, demente Willis, som motvillig må flytte inn hos sin voksne sønn John (Viggo Mortensen).

  • Kine Hult
    Kine Hult
    Journalist
Publisert: Publisert:

Falling

Skuespillere: Viggo Mortensen, Sverrir Gudnason, Lance Henriksen, Laura Linney, David Cronenberg. Sjanger: Drama. Regi: Viggo Mortensen. Nasjonalitet: USA. Aldersgrense: 12 år.

Grade: 5 out of 6

Mange av oss vil nok alltid først og fremst se for oss Aragorn i «Ringenes Herre» når vi hører navnet Viggo Mortensen, men det er ikke til å komme bort fra at den danske skuespilleren har et langt større register. Nå debuterer han også som regissør med «Falling», hvor han selv spiller hovedrollen.

Filmen handler om den middelaldrende, homofile mannen John (Mortensen) som må ta seg av sin demente og forbitrede gamle far når han ikke lenger klarer seg på egen hånd på gården sin. Ved hjelp av en rekke tilbakeblikk forteller Mortensen historien om Johns oppvekst, med en far som var oppfarende og urimelig, som behandlet familien dårlig, men som også åpenbart var glad i barna sine på sin egen maskuline måte.

Forvirring og raseri

Tilbake i vår tid har både John og hans lillesøster flyttet til California, langt bort fra barndomshjemmet og den stadig mindre forsonlige faren Willis. Lance Henriksen er virkelig god i rollen som den demente, sinte mannen, hvor veien alltid synes å være kort fra tilfredshet til forvirring og derfra videre til raseri. Mortensen spiller på sin side en mann som først og fremst preges av en stoisk ro, som nesten aldri gir etter uansett hvor mange urimeligheter faren spytter hans vei. Mellom linjene forstår vi at far og sønn har vært igjennom noen runder tidligere, og det er lett å se for seg at det ikke har vært spesielt enkelt for John å stå fram som homofil og liberal overfor sin stokk konservative far. De ser imidlertid ut til å ha kommet til en slags enighet, og Willis har åpenbart et godt og nært forhold til Johns adoptivdatter. Det er disse nyansene som gjør ham interessant, og som gjør det troverdig at en mann orker å finne seg i så mye fra en på de fleste måter dysfunksjonell og undertrykkende far.

Vanskelig barndom

Islandske Sverrir Gudnason spiller Willis som ung, og det kryssklippes hyppig til nåtidens John, kanskje for at vi skal fundere over hvordan og hvorfor de to ble så ulike, men også over hva de har til felles. Mortensen lar heldigvis mye være usagt, men kommer med små hint om hvordan den vanskelige barndommen har påvirket hovedpersonen. Vi får blant annet vite at han er avholdsmann, antakelig etter å ha selvmedisinert med alkohol. På et eller annet vis har han tydeligvis klart å komme seg på beina, fått orden på seg selv og ikke minst på et eller annet nivå tilgitt faren. For det etterlates liten tvil om at det er sistnevnte som er roten til alt ondt her.

De fleste oppegående mennesker ville kuttet all kontakt med en person som Willis om han ikke var i nær familie. Det er jo ikke demensen som har gjort ham til den vanskelige og kjipe personen han er, han har tydeligvis alltid vært sånn. Men familiebånd er vanligvis sterkere enn det meste, og det er nok dette Mortensen prøver å formidle. Det lykkes han langt på vei med, og resultatet er en både provoserende, trist og til dels rørende film.

Publisert:
  1. Anmeldelse
  2. Filmanmeldelse

Mest lest akkurat nå

  1. E39 Rogfast: Sju entreprenører vil bygge Kvitsøytunnelen

  2. Sandnes Ulf forsterker med eliteseriespiller

  3. Sjokk i britiske medier over Harry og Meghans avsløringer

  4. Ni nye smittetilfeller i Stavanger

  5. Utreder nye nasjonalparker i Rogaland: – Jeg sliter med å se fordelene

  6. 25-30 sykehjemsplasser foreslås nedlagt