Kul katt i ujevn film

Viktig og tankevekkende tematikk skjemmes av et i overkant tannløst plot i denne noe overflødige oppfølgerfilmen.

Katten Bob (signe hans minne) spiller rollen som seg selv, mens Luke Treadaway spiller den menneskelige hovedrollen i «En julegave fra gatekatten Bob».

  • Kine Hult
    Kine Hult
    Journalist
Publisert: Publisert:

En julegave fra gatekatten Bob

Skuespillere: Luke Treadaway, Anna Wilson-Jones, Kristina Tonteri-Young. Sjanger: Komedie / Drama / Familiefilm. Regi: Charles Martin Smith. Nasjonalitet: England. Aldersgrense: Tillatt for alle.

Grade: 3 out of 6

I den tilsynelatende endeløse rekken av koselige julefilmer hvor mer eller mindre bemidlede mennesker sliter med sine i-landsproblemer, er det greit å få noen påminnelser om at ikke alle gleder seg til jul. «En julegave fra gatekatten Bob» er oppfølgeren til «En gatekatt ved navn Bob», som igjen er basert på noen av de bestselgende bøkene av James Bowen. De handler i grove trekk om en mann som ikke har fått utdelt de beste kortene i livet, men som klarer å komme ut av en begredelig tilværelse som stoffmisbruker takket være en katt. Historien er basert på virkelige hendelser.

I starten av årets film er Bowen, godt og troverdig spilt av Luke Treadaway, invitert i et fasjonabelt juleselskap for forfattere. Med katten Bob på skulderen manøvrerer han seg tydelig brydd rundt blant de festkledde kollegene, og skynder seg hjem så snart det lar seg gjøre. På veien ramler han over en sliten uteligger som plages av noen vemmelige politifolk.

Skjør tilværelse

Bowen forbarmer seg over vedkommende, og forteller ham en historie om en gang han selv var langt nede. Resten av filmen er et tilbakeblikk på denne historien, og det er dette som utgjør filmens hoveddel. Kort fortalt får vi et innblikk i hvor tungt det er å være en fattig, tørrlagt misbruker, og ikke minst om hvor lite som skal til av uforutsette hendelser og dumme uhell før hele den skjøre økonomien til de som har aller minst å rutte med velter. Regissør Charles Martin Smith nøler ikke med å heve den moralske pekefingeren, som i en scene hvor Bowen og en sosialarbeider skuer mot skyskraperne i City of London, og prater om den ufattelige rikdommen som er samlet i disse bygningene, hos folk som monterer pigger i vinduskarmene for å unngå at hjemløse legger seg der.

Heldigvis går han ikke i fella med å framstille alle uteliggere som godhjertede og velmenende. Her er det historier om vold på herberger for hjemløse og scener hvor ulike trengende oppfører seg noe fiendtlig mot hverandre.

Glatter over det vonde

Hovedpersonen selv er også en temmelig mistenksom og bitter fyr, antakelig med god grunn. Det som er synd, er at viktige temaer som strukturell ulikhet og et system som ikke makter å ta seg skikkelig av sine svakeste, drukner litt i et merkelig og oppkonstruert plott. Det går i korte trekk ut på at en spesielt kjip offentlig tjenestemann bestemmer seg for å skille vår mann fra sin katt, med begrunnelse i dyrevernshensyn. Han setter i gang en etterforskning fullstendig ute av alle proporsjoner, samtidig som alle de snille menneskene Bob og hans eier har sjarmert på sin vei samles for å støtte denne skjøre konstellasjonen. Det virker i overkant fantasifullt, og bidrar til å ta brodden av den mørke tematikken. I stedet blir den stakkars fattige eks-narkomane hovedperson i en koselig feelgood-førjulsfortelling for hele familien, hvor alle får det de fortjener til slutt. Det hele framstår som litt tannløst, som om man har vært redd for å ødelegge julekosen ved å pirke for mye borti det ubehagelige.

Publisert:
  1. Anmeldelse
  2. Filmanmeldelse

Mest lest akkurat nå

  1. Barnehager og skoler i Stavanger settes på rødt tiltaksnivå – holder stengt onsdag

  2. Tiltakene på Nord-Jæren videreføres: – Vi sitter klare med både brems og gasspedal

  3. Det var advokat Tor Kjærvik som ble funnet drept på Røa i Oslo

  4. Vedtak i Stortinget: Et stort skritt nærmere anleggsstart for ny E39 i Sandnes

  5. – Vi tar ikke sjansen på å arrangere konsert nå

  6. «Alt jeg savner under koronaen, er egentlig ikke det jeg savner»