Lekene er fortsatt like sjarmerende

I stedet for å haste ut en ny film annet hvert år, har «Toy Story»-skaperne tatt seg god tid til å klekke ut gode ideer. Det bærer også den nyeste filmen preg av.

Publisert: Publisert:

Woody har fått en ny og lite medgjørlig kollega i den nyeste «Toy Story»-filmen. Foto: Pixar

Toy Story 4

Sjanger: Eventyr / Animasjon / Familiefilm /Barnefilm. Skuespillere: Keanu Reeves, Patricia Arquette, Christina Hendricks, Tom Hanks. Norske stemmer: Sven Nordin, Anders Bye, Cathrine Bang Norum, Siri Nilsen, Hans Marius Hoff Mittet. Regi: Josh Cooley. USA, 2019. Lengde: 1 t. 40 min. Aldersgrense: 6 år.

Grade: 5 out of 6 stars

I vrimmelen av animasjonsfilmer rettet mot barn er det mye som er fort glemt, men også en del slitesterke konsepter. En av grunnene til at «Toy Story»-filmene havner i sistnevnte kategori, er kanskje at de har så mye hjerte. Å skape historier om leker som blir levende når ingen ser dem, er ikke akkurat direkte grensesprengende, men det er noe med Woody og de andre lekene som gjør at de appellerer både til nostalgiske foreldre og eventyrlystne barn.

I den fjerde filmen skal Woodys eier, Bonnie, begynne på skolen. Hun er nervøs og gruer seg, og for å berolige seg selv lager hun en leke av en plastgaffel fra søppeldunken. Vedkommende får navnet Gaffen, og forsøker til stadighet å rømme til ulike avfallscontainere. Den pliktoppfyllende Woody tar jobben med å hindre ham i dette, noe som byr på mange actionfylte scener, spesielt når familien drar på campingferie. På denne turen dukker også Woodys gamle flamme opp, samt en hel haug med herlige og til dels nifse bifigurer.

Historien i seg selv er spennende og oppfinnsom, balansen mellom humor og spenning er god, det strømmer på med både morsomme og skumle dukker og kosedyr, og det er litt av hvert å kjenne seg igjen i, både for store og små. Men filmen byr, i likhet med forgjengerne, også på noe mer. Den behandler universelle menneskelige følelser som sorg og savn, vennskap og lojalitet, ensomhet og vanskeligheter med å bli sett. Sånt kan, som vi vet, bli fryktelig pompøst hvis det blir gjort på feil måte. Man kan også risikere å ta brodden av det stoffet som måtte være til ettertanke om man porsjonerer ut humoren på feil steder. Her er balansen tilnærmet perfekt, slik at det verken blir flåsete eller svulstig, men koselig, morsomt og sjarmerende. Akkurat som lekene vi kjenner fra Andys og Bonnies rom.

Publisert: