Ti år med ordentlig konsertsal bærer frukter

KONSERT: Hovedpersonen under den kommende ukens slagverksfestival i Bjergsted er den forbløffende perkusjonstrollmannen Martin Grubinger fra Østerrike. Det er heller ikke hver uke vi får høre landsmannen Anton Bruckner og hans Syvende, en slags symfonienes Aller helligste.

Martin Grubinger spilte med SSO torsdag kveld, og er hovedperson i den kommende ukens slagverksfestival i Bjergsted.
  • Eirik Lodén
Publisert: Publisert:
Grade: 5 out of 6

Stavanger konserthus, torsdag kveld: John Corigliano: The Conjurer (Konsert for slagverk og strykere). Anton Bruckner: Symfoni nr. 7. Dirigent: Kristiina Poska. Solist: Martin Grubinger, slagverk. Konsertmester: Emily Davis. Stavanger Symfoniorkester.

For et par år siden gjorde SSO en sterk plateinnspilling av nettopp Bruckners Syvende med den tyske dirigenten Markus Stenz. At orkesteret har vokst seg inn i Bruckner, en av de vanskeligste å takle av de store gamle mestere, har de også vist på flere konserter de siste årene, som torsdag kveld med den estiske dirigenten Kristiina Poska. Kanskje har også akustikken i selve salen, tiårsjubilanten Fartein Valen, bidratt med sitt til denne utviklingen. For Bruckner skrev en utpreget akustisk tenkt musikk, sannsynligvis med hans barndoms klostertjeneste i St. Florian i bakhodet. Den lange etterklangen derfra var nok ment å fylle hans notoriske kunstpauser ved overgangen fra ett tema til det neste. Noen av særegenhetene i hans musikk er at han må «trekke pusten» nesten hver gang han sier noe nytt og viktig, og ofte «tar sats» med et pianissimo strykertremolo, som bør starte som om det kommer ut av det rene intet. Akkurat det klarte SSO inntil perfeksjon i kveld.

Svangerskap og spontanaborter

Men fordommene mot disse formeiendommelighetene forsinket verdsettelsen av Bruckners kunst gjennom mange generasjoner. Den store dirigenten Thomas Beecham, vittig som alltid, presterte å uttale om kveldens symfoni: «Bare i førstesatsen merket jeg meg seks svangerskap og minst fire spontanaborter.»

Bruckner selv bidro til denne forsinkede anerkjennelsen ved sin vankelmodighet, ved å halvveis godta så mange mer eller mindre velmente endringsforslag fra middelmådigheter som ikke forsto hans geni og originalitet. Resultatet har i ettertid vært mange motstridende edisjoner og versjoner av symfoniene, men akkurat den Syvende er en av de minst kontroversielle, der avvikene er små fra utgave til utgave.

Men et stridens eple er det berømmelige symbalslaget i sørgemarsjen med wagnertubaer som er andresatsen: Skal det være der eller ikke? Det funket iallfall i kveld, til de grader, takket være dirigent Poskas arkitektoniske spenningsoppbygning, og som komponist-kritikeren Hugo Wolf så urettferdig hardtslående sa: «Ett eneste symbalslag hos Bruckner er mer verdt enn alle Brahms’ fire symfonier til sammen.»

Versjonen var Nowaks, den samme som på SSOs plateinnspilling, og det er mulig den innbyr til det, men tempovaklingene i første og siste sats som vi fikk servert i kveld, er etter mitt øre ikke til fremme for logikken i denne musikken. Ett eksempel er stedet i første sats der hovedtemaet kommer fortissimo, invertert og i moll: Denne kvelden ble det som så ofte umotivert speedet opp, mens det ville vært enda mer knugende virkningsfullt i grunntempo. Ellers må det sies at Poska var en særdeles sympatisk og inspirerende dirigent gjennom hele programmet.

Trollmann

Og før pause var scenen rigget for slagverksfest. Med verket «The Conjurer», som betyr trollmann, har den amerikanske komponisten John Corigliano (født 1938) skrevet noe såpass sjeldent som en glupt gjennomtenkt konsert for perkusjon og strykere. Han har tenkt igjennom problemet med at en perkusjonist er en musiker som egentlig spiller mange forskjellige instrumenter: Hvordan da bevare den solistiske enheten? Løsningen er frapperende: Solisten går opp i naturhistorien. Batteriet er inndelt og oppstilt etter materiale – tre, metall, dyrehud – og det bestemmer også satsrekkefølgen: Det vegetabilske først (marimba, xylofon, treblokker). Dernest en langsom tidløshet av det ikke-organiske metallisk-mineralske (klokker, klokkespill, vibrafon, cymbaler). Og så til sist den animalske huden som er trommeskinnet (pauker, trommer, tom-toms). Det trollmannsaktige i solistrollen fremheves også ved at hver av de tre satsene innledes av en solokadens: Solisten tryller alene frem en perkussiv klangverden, og får etter hvert orkesteret med seg som om han også har mant frem dette mangehodede uhyret, som bidrar med så mye farge og klangtrylleri.

Og mer enn det: Man skulle tro at de to verkene på kveldens program ikke kunne ha noe som helst til felles. Men en gjentagende melodisk vending i de langsomme satsene hos Corigliano og Bruckner viser seg å være faktisk nærmest identisk.

Det er en opplevelse å være vitne til den dynamisk allestedsnærværende Grubinger, som er høyt og lavt på de massive slagverksseksjonene på scenekanten. Han er ett med de utallige instrumentene, og uten en kløyva note foran seg har han et fokus på minst 110 prosent, betjener en pedaltromme samtidig som fingrene lager en haglskur på paukeskinnet (også med pedalglissandi) eller slår et tamtamslag synkront med klokkeklemtingen. Han fikk vist frem hele sitt mektige repertoar, også det vi ikke alltid assosierer med slagverk: det melodiske, med strykerbue på vibrafonen. Sjelden har jeg opplevd denne teknikken så meningsfull.

Det fins en innspilling med den legendariske døve perkusjonisten Evelyn Glennie, som uroppførte verket: Selv i en versjon med blåserforsterkninger virker den nærmest matt sammenlignet med det dynamiske eventyret vi hørte torsdag.

Publisert: