Tokarczuk: I grenseland

BOK: Et fornemt knippe av frittløpende historier, realistiske og fantastiske, mytologiske og hverdagslige fra polsk grenseland.

Hun fikk både Nobelprisen og Bookerprisen i 2018. Her er Olga Tokarczuk tilbake med ny, flott roman.
  • Jan Askelund
    Jan Askelund
    Forfatter og litteraturkritiker
Publisert: Publisert:
Grade: 5 out of 6

Olga Tokarczuk: Daghus, natthus. Roman. 302 sider oversatt av Julia Wiedlocha. Gyldendal.

I tidsperspektiv er det vanskelig å vite hva man mener når man snakker om Polen: Et historisk atlas viser hvordan landet gjennom de siste fem hundre årene har est og skrumpet, til og med blitt oppspist, før det fikk sitt nåværende areal i det vi forestiller oss som Polen. Den polske nobelprisvinneren Olga Tokarczuk (1962, debut 1989) legger gjerne fortellingene sine til polsk grenseland, som i årets flotte roman «Daghus, natthus», også denne like flott oversatt av Julia Wiedlocha.

Den utspiller seg i nærheten av byen Nowa Ruda (tidligere kalt Neurode) i Sudetene, tilbakeført til Polen etter andre verdenskrig. Vi er like ved den tsjekkiske grensen, der grensepolitiet har god oversikt hvem som i sine mange slags ærender kommer og går på stier og veier mellom de to land, og der innbyggerne og tilreisende er en salig blanding av mennesker med de mest varierte bakgrunnshistorier. 

Om man føler for det, kan man egentlig gå inn i romanen hvor som helst og lese om   drankeren Marek som henger seg, om den hellige Kummernis av Schonaus liv og levnet en gang for lenge siden, om drømmeren Frank Frost som går omkring med en hatt dreiet ut av en trestamme, om et ektepar der «hun var et kraftig lavtrykk … som holdt mannen jordet», om tyske turisters (skuffende) nostalgiske retur tilbake til krigens landskaper, osv. osv. 

Dette flettverket av mennesker og fortellinger som til sammen utgjør «Daghus, natthus», blir holdt sammen av to usannsynlige venninner, en tilflyttet og velbeslått kvinnelig jeg-forteller og hennes lakoniske nabo Marta, en fattig gammel parykkmaker som etter et langt liv kjenner sitt landskap og klima, og har sett så mange slags mennesker komme og gå.

Tokarczuks fortellinger er en fryd på lese, og ser man etter «budskap», er her mye mat for tanken, som f.eks. at «verden sett fra ulike synsvinkler er ulike verdener», eller at «sier noen «alltid», snakker de alltid om seg selv», som igjen kan ha sammenheng med at «overalt ser man bare seg selv» - også om «speilet (med tiden) fikk dårligere syn». Man kan smake på påstanden om at kjærlighet er «verdens mest overvurderte irrasjonelle følelse», men ikke gå glipp av at målet for Tokarczuks skriving bestandig er å forene alle mulige steder, tider og landskaper, som skrevet står.

Publisert:

Bokanmeldelser

  1. Rørende kjærlig­hets­historie fra Wassmo

  2. Godt skrevet om menn i krise

  3. Korona, som opplevd av Camilla

  4. Stolt pakistanar, stolt nordmann

  5. Den nye krimdronningen

  6. Heidi Furre maser på leseren, og det er vellykket

  1. Bokanmeldelser
  2. Bokanmeldelse
  3. Polen