Denne bør få utstillingsplass i skolebiblioteket

BOK: Når en tenåring spør meg om 22. juli, vil jeg overlevere boken om Cathrine Trønnes Lie; ikke ett ord er overflødig denne i overlevelsesfortellingen.

  • Anna Serafima S. Kvam
    Litteraturkritiker
Publisert: Publisert:

Grade: 6 out of 6

Mariangela De Fiore: Søstre. Min historie etter Utøya. Cathrine Trønnes Lie. 154 sider. Vigmostad Bjørke.

De var to søstre som dro fra Halden til Utøya. Elisabeth ble drept mens hun hadde faren på telefonlinja. Storesøsteren Cathrine ble skutt sønder og sammen, men overlevde etter flere operasjoner på Ullevål sykehus. Så begynte en møysommelig kamp; I Søstre skildres inngående hvordan tiden etterpå har vært preget av en dobbel innsats for Cathrine; et arbeid for å overleve rent bokstavelig, og et arbeid for å etablere en slags hverdag. 

I ti år har Mariangela De Fiore fulgt Cathrine Trønnes Lie. Søstre er resultatet av tiden de har tilbragt sammen. Sjelden har jeg lest et så omfangsrikt og smertefullt stoff satt sammen på såpass få sider. Søstre er en sakprosabok henvendt til yngre tenåringer, og den setter en ny standard i sin sjanger. 

Søstre er en sakprosabok henvendt til yngre tenåringer, og den setter en ny standard i sin sjanger.

Boken begynner i juli 2011 og slutter i juni 2021. En enkel tegning inviterer leseren inn: den grønne øya er plassert på en blå bakgrunn. Utøyas stedsnavn er markert, og en liten stiplet linje markerer Cahtrines fluktrute. Så følger fire kapitler: “Før”, “Utøya”, “Etter” og “Veien videre”. Delene inneholder akkurat det de helt konkrete overskriftene lover: en introduksjon av Cathrine og familien, angrepet beskrevet fra Cahtrines synsvinkel, og den første tiden etterpå. Avslutningsvis gis en rekke nedslag gjennom flere år hvor Cathrine skal finne seg selv, og skape et voksenliv i en familie med forskjelligartede traumer. 

Alt er lagt fram kronologisk, og teksten er heldigvis blottet for fortelletekniske eller språklige krumspring. Hverken Cathrines flukt, scenene da hun ble skutt, lillesøsterens begravelse eller bearbeidelsens smerte, er skjemmet av forstyrrende adjektivbruk.

Ungdommer som leser Søstre, vil rett og slett få en likefrem beskrivelse av en enkeltskjebne fra Utøya, som samtidig åpner opp et bredt spekter av tema og problemstillinger i forlengelsen av terroren. Ved å komprimere stoff som er samlet inn over svært lang tid, greier De Fiore å antyde både personlige og psykologiske implikasjoner av angrepet, og dets politiske og historiske etterspill. Det er åpenbart at hver og én av de overlevendes fortellinger rommer alle disse elementene. Det er imidlertid ingen selvfølgelighet i å sette sammen ti års materiale på 150 små sider, og samtidig beholde alle trådene uten å la Cathrines stemme sive vekk. 

Et eksempel på hvordan forfatteren lykkes, er skildringen av øyeblikket da Cahtrine ble reddet: “Jeg så aldri at gjerningsmannen hadde på seg politiuniform, det fikk jeg vite først senere. Derfor følte jeg meg trygg”. Setningene beretter dermed indirekte, men svært effektivt, at andre redningsøyeblikk var preget av ny dødsangst; redningsmennene var uniformert til forveksling likt attentatmannen. 

Boken er spekket med slike referat og scener som ivaretar Cathrines historie, og samtidig bygger broer til andre vitnesbyrd. Derfor vil Søstre være verdifull i undervisningssammenheng. Den gir leserne et vell av muligheter til å fortsette samtalen om hvordan Cathrines beretning viser fram veven som alle enkelthistoriene om 22. juli danner sammen.

Det er en stor kompositorisk bragd å velge ut de helt riktige scenene. De Fiore gjør også et språklig mesterstykke i å utslette egen fortellerstemme. Det fremkommer tydelig ved å sammenligne hovedpersonens etterord med personligheten som skinner gjennom i teksten forøvrig: Forfatteren har blitt et nærmest friksjonsfritt medium for stemmen hun gir lyd til. 

Likevel greier De Fiore å legge inn dialoger og beskrivelser som på minimal flate gi leseren en flik av noe mer: “Hva vil alle guttæne tro?”, husker Cathrine å bli konfrontert med, da hun vil ha med seg kosehunden Tim til Utøya. Grepet er virkningsfullt og såre enkelt: den eneste replikken fra Cahtrines far som refereres, er også den eneste som gis østfoldsdialekt. Slik smetter forfatteren inn brokker av personlighet på persongalleriet hun behandler. 

Hver fortelling om Utøya rommer en uendelighet av øyeblikk, personlig og kollektiv lidelse. En kan ikke trille terningkast på disse fortellingene i seg selv; hver eneste overlevende som deler historier fortjener lyttende ører. En forfatters evne til å omsette slikt stoff på en respektfull og opplysende måte, kan imidlertid bedømmes. Overfor en fortelling med massiv personlig og dramatisk sprengkraft finnes det store feller å gå i for en ambisiøs penn. Det er bare å gratulere De Fiore med å unngå dem alle. 

Publisert:

Bokanmeldelser

  1. Denne boka om viruset som får covid til å framstå som lett snue, kan begeistre mange «unge voksne»

  2. Hun fikk Nobelprisen i 2018 – her er enda en flott roman

  3. «Denne boken holder ikke mål»

  4. Han får nesten alltid gode kritikkar – også denne boka er strålande

  5. Skulle ønske jeg likte denne boken bedre enn jeg gjør, skriver vår anmelder

  6. «Stefar» og «stemor» er bytta ut med «bonusfar» eller «bonusmor». Blir alt enklare då?

  1. Bokanmeldelser
  2. 22. juli
  3. Bokanmeldelse