Hva om livet ikke blir bedre enn dette?

KUNSTANMELDELSE: Amanda Ross-Ho har i sin utstilling HURTS WORST på vellykket vis benyttet seg av symboler for smertegradering som formidlere av en kollektiv opplevelse av smerte, angst og uro. Dessverre går effekten tapt gjennom en overdreven gjentakelse av samme.

Publisert: Publisert:

En god utstilling, men Amanda Ross-Ho blir litt for repeterende, mener vår anmelder. Foto: Kunsthall Stavanger

  • Anne Therese Tveita
iconDenne artikkelen er over ett år gammel
Grade: 4 out of 6

Amanda Ross-Ho: «HURTS WORST». Kunsthall Stavanger. Vises til og med 17. mars.

De fleste av oss kjenner figurene umiddelbart igjen som smileys, emojis eller emoticons. Men noen få assosierer dem kanskje også med symboler brukt av helsepersonell for å redegjøre for fysisk smerte, også kalt Universal Pain Assessment Tool, eller UPAT.

UPAT ble på 1980 tallet tatt i bruk som verktøy for å hjelpe pasienter med språkvansker eller andre kommunikasjonsutfordringer med å formidle graden av opplevd smerte. Siden da er det brukt som mal for flere ulike evalueringsverktøy, og i dag benyttes en mengde tilsvarende symboler i kommunikasjon. På restauranter henger smilefjes som indikatorer på Mattilsynets vurderinger. Bartendere benytter et tilsvarende verktøy når berusede gjester graderes, og noen skoler bruker smilefjes i sine elevvurderinger.

Emoticons har fått en så naturlig plass i tekstspråket vårt at en kan formidle fullt forståelige beskjeder ved bruk av figurene alene.

Ross-Ho s konseptuelle tekstilarbeider, med sine todimensjonale karikerte ansikter, oppleves derfor både gjenkjennelige og ufarlige. Sterkt forstørret blir de fortvilte ansiktsuttrykkene absurde og nesten parodiske. Det er her i dette finurlige grepet at styrken i hennes verk ligger; Når det underliggende budskapet bak verkene blir så ufarliggjort at det ubemerket og uten motstand får krype inn under huden til det setter seg som en klo i mellomgulvet.

Urovekkende

For med små variasjoner gjennom ulike farger og emosjonelle uttrykk fungerer de alle i sum som representanter for ekstrem fysisk eller mental smerte og fortvilelse.

Foto: Kunsthall Stavanger

Tekstilene varierer fra delikate silkeglatte overflater til grovere, lappede ansikter. Stedvis holdes biter nærmest hjelpeløst på plass med sikkerhetsnåler, andre steder ligger et intrikat og gjennomarbeidet sømarbeide over sår og arr.

Løse tråder henger som for å understreke skjørheten over det hele.

Utstillingen er fordelt over fire saler, samt foajeen, og publikum oppfordres til å oppleve de utstilte verkene i en bestemt rekkefølge. Den kunne nok med større hell oppleves samlet under ett tak.

En møter først et knippe tekstarbeider. Gjennom korte setninger, svart på hvitt og med en nærmest klinisk distanse, beskrives opplevelser av overveldende og uutholdelig smerte. Man fornemmer ikke bare fysisk smerte men også ubehag og angst fra en verden som for mange fortoner seg som falt av hengslene.

Med de korte tekstene i ryggen blir det umiddelbare møtet med de store tekstilarbeidene både sterkt og overbevisende. Rommet med de høyest graderte smertesymbolene fylles med et urovekkende gjenkjennelig ubehag, men samtidig kjenner jeg også på en absurd trøst i all denne kollektive smerten, som om den kollektive smerten fungerer som et slags sosialt lim som føyer oss sammen i større kriser og traumatiske hendelser.

Mer, mer, mer

På vei til sal 3 punkteres dessverre opplevelsen når jeg på ny møter variasjoner av smerteskalaens øverste trinn. Et velkomment minne fra favorittscenen i filmen Livets Lyse side trenger seg likevel frem, i form av Jack Nicholsons karakter, den udelikate Melvin Udall, som foran ventende pasienter på et psykolog-venteværelse plutselig utbryter “What if this is as good as it gets?” før han forlater rommet. For det slår meg, hva om livet ikke blir stort bedre enn dette? Ross-Ho har skapt en utstilling som rører ved de store ubehageligheter, og ubehaget befestes, gang på gang, men så rekker det - og det når enda en en sal gjenstår. Med de samme fordreide ansiktene og en rekke ti-tall, tallverdien for høyest smerte på UPAT-skalaen, tipper det hele over i sal fire, og det blir for mye verst tenkelig smerte.

Som et realt overstatement blir budskapet gjort så overtydelig og påtrengende at den umiddelbare opplevelsen av tilfredsstillende smerte glir over i ren irritasjon. Kanskje er det så enkelt som at opplevelsen gjentatte ganger punkteres når den oppstykkes av de fire (fem) rommene, når jeg for hvert skifte tar meg i å forvente noe mer bak neste dør snarere enn en repetisjon av samme.

Publisert:

Mest lest akkurat nå

  1. Nå øker smitten i Italias suksessregion. Superspreder får skylden

  2. Til sykehus etter klorlekkasje i Dyreparken - badeland stengt

  3. Skadestatus i Viking: – Håper å være kampklar i løpet av sommeren

  4. I fem-seks meter høye bølger hoppet Kim fra redningsskøyta til seilbåten for å redde Thore

  5. Innbrudd i bil på Storhaug

  6. Voksende trend med virus som hopper fra dyr til mennesker

  1. Kunst
  2. Kunsthall Stavanger
  3. Kunstanmeldelse