Stolene er tomme

Han uttrykker Holocausts grusomme overgrep gjennom fraværet. De som en gang var, er rykket ut av tiden; men de har etterlatt seg spor, både mentale og fysiske. Akkurat her er det at Antony Gormleys monument over norske jøder som ble drept under annen verdenskrig markerer den fortsatte tilstedeværelsen gjennom fraværet.

  • Trond Borgen
Publisert: Publisert:
iconDenne artikkelen er over 20 år gammel

OSLO: Monumentet, som ble avduket av kulturminister Ellen Horn onsdag ettermiddag – samme dag som Rachel Whitereads jødemonument ble avduket i Wien — er plassert i en liten park ved Oslo havn, i nærheten av Akershus Festning.

Enklere kan det ikke gjøres: Her er åtte stoler støpt i jern. De er tomme, nakne, og uten seter. Rustne hvisker de om savn; stille vendes de mot havet. Det var her de norske jødene ble utskipet og sendt i døden: 532 jøder med transportskipet Donau 26. november 1942; ytterligere 158 jøder med Gotenland 25. februar 1943. Tilsammen ble 767 norske jøder deportert til Tyskland - bare 30 overlevde.

Jeg ønsket å skape et minnested som kan knyttes til vår personlige opplevelse av tap, samtidig som det også kan forbindes med et større samfunnsmessig perspektiv, sa Antony Gormley under avdukingen. I stedet for å skildre redsler og overgrep, gjør han det ved å gå motsatt vei: Åtte spisestuestoler, som en gang var vendt mot hverandre, rundt et bord – et symbol på enhet og fellesskap mellom familie og venner - står nå tomme.

De vender mot havet, i en lengsel etter dem som forsvant her. Stolsetene mangler - det er som om menneskenes konkrete nærvær er revet opp, men også som om de etterlatte fullstendig har slitt ut disse stolene, i en forgjeves venting på en tilbakekomst som aldri skjedde, og i en stum sorg som etterlatter seg et hull, en absolutt tomhet. Tidens gang blander seg med smerten over tapet og avleirer seg som rust på disse stolene. De er plassert like utenfor festningsmuren og symboliserer jødenes manglende vern i det norske samfunnet. De sto utenfor.

Her i Rogaland kjenner vi Gormley gjennom de 100 jernfigurene på Solastranden for et par år siden. De var konkrete kroppsframstillinger; men kontrasten til jødemonumentet i Oslo er bare tilsynelatende stor: For Gormley gir oss hele tiden en menneskelig målestokk, også i menneskets fravær, som i Oslo med stolen, en menneskets bruksgjenstand – noe som står igjen når vi reiser oss og går. Fraværet av mennesket har etterlatt seg en rent konkret menneskelig målestokk. Selv sier Gormley om sin kunst, i en av sine utstillingskataloger: «Alt jeg forsøker å gjøre er å materialisere tilværelsens usikkerhet og å isolere et slags kontaktpunkt mellom bevisstheten og materien.»

Dette er en svært presis beskrivelse av hans arbeidsmetode og gjelder ikke bare kroppsavstøpningene, men også det nye jødemonumentet i Oslo. For når savnet og tapet konsentreres og konkretiseres i noen rustne, slitte stoler, er det nettopp et slikt kontaktpunkt mellom minnet og vår fysiske verden han har skapt.

Derfor blir en stadig slått av det dypt humanistiske engasjementet som går gjennom Gormleys samlede produksjon. Når han nå skal plassere 23 legemsstore menneskeskikkelser i jern fra Rogaland Kunstmuseum og ned til havnen i Stavanger, er det nettopp en menneskelig målestokk han gir byen: Det er som om han måler byen, med all dens liv, med mennesket som konkret målestokk. Han stiller det gamle spørsmålet på nytt: Hva vil det si å være et menneske? Og hva betyr det at byen består av et nettverk av mennesker – av enkeltindivider - i en tid som vektlegger helt andre verdier enn de humanistiske? Gormleys utforsking av kroppens relasjoner til rom og sted balanserer individet med fellesskapet - som han selv sier: «Forestillingen om å bli ett med stedet er som zen-bevissthet som blir innordnet i en større bevissthet».

På forunderlig vis er det dette som skjer også i Oslo: Stolene er tomme. De gir oss mennesket i menneskets fravær; og med denne humanistiske målestokken plasseres det jødiske enkeltindividet som mistet livet i krigen i nasjonens bevissthet. Og paradokset er at Gormley, i sin framstilling av tapet – det som ikke finnes - makter å gi sorgen og minnet et helt konkret, fysisk uttrykk.

Publisert:

Mest lest akkurat nå

  1. Mandag morgen går strømprisen til værs

  2. Seks timer i buss som belønning for «tåblæser-seier»: – Nå dropper vi søvnen

  3. – Utfallet har blitt som det har blitt. Familien har hatt, og har, det tøft.

  4. Nå er det nesten umulig å få tak i ved i Stavanger og Sandnes

  5. Viking-børsen: «Fansen herjet på tribunen, får 10 på børsen»

  6. Charlotte Østborg (30) har begynt å skjule ansiktet til datteren på sosiale medier. Hun er ikke den eneste