Skikkelig gode drid

Jøss! Nok et knallband, rett rundt dørene våre.

Colonel Roger er Øystein Skjold, Jan Morten Ferkingstad, Roger Haaland og Tommy Larsen.
  • Leif Tore Lindø
    Leif Tore Lindø
    Journalist
Publisert: Publisert:
Grade: 5 out of 6

Colonel Roger: «Rugged trails» (Daniel Engen Productions)

For et par år siden var det en bekjent som tipset meg om «et lokalt band, litt sånn skranglete i formen, men gode drid». Dette var en tipser som ikke brukte store ord jevnlig, og kombinasjonen «gode» og «drid» var reservert til en gang og to i året.

Jeg fikk tilsendt en lenke til musikk av Colonel Roger, som jeg aldri hadde hørt om. Mulig jeg har en soft spor for «lokalt band, litt sånn skranglete i formen, men gode drid», men dette bandet låt unektelig ganske bra. Kollega Geir Flatøe anmeldte debuten og skrev «det har vært en nesten overveldende strøm av sterke, lokale plater i høst. Dette er enda en».

Ett lykkeskudd av et lokalt band kommer ikke så rent sjeldent, men kunne de følge det opp?

Svaret er ja.

Power-pop

My music is simple and honest, synger Colonel Roger på åpningskuttet «Vision blurred», den første av mange gitardrevne, fine sanger som følger americana-sporet et stykke på vei. Det ligget er solid komp i bunn, en gitar, to gitarer, tre gitarer, de hopper over i powerpopen og de går løs på det meste med masse energi og en produksjon som feinschmeckere vil ha en god del å utsette på.

Colonel Roger er ikke helt lo-fi. De har ikke gjort dette med en kassettspiller mens de laget middag, slik de mest puritanske holder på. Vokalen er litt skarp, engelsken ikke 100 prosent perfekt og det skurrer og skraper litt. Nydelig! Der finnes mer enn nok glattbarbert dusinvare der ute.

«Weed out your weekness» bringer tankene i retning Egersund og I Was A King, hvilket er et enormt stort kompliment. Det samme kan sies om sommerfriske «Flying high». Storveis, ryddig kraftpop som finner sin sjarm i en god melodi og altså at den er spilt inn på akkurat denne måten.

Tittelsporet «Rugged trails» er nok et eksempel på at man kan vinne mye på ikke å finslipe musikk for mye. Igjen leder flere rullende gitarer feltet. Vokalen får følge av harmonisk og fin koring, en slags Neil Young på en lystig dag.

Uhøvlet

Colonel Roger låter litt som overlevere fra alternativrocken på 90-tallet, litt som et motstridig americana-band, litt som en singer/songwriter som har slått seg sammen med spillesugne bråkebøtter, og den miksen er veldig fint. Man blir glad av å høre «Predictions».

«What’s on your mind» starter litt seigt, men finner formen og tar av mot slutten. «Travel» har et fantastisk refreng. Avsluttende «Star» er svevende, drømmende og vakker.

Colonel Roger er umoderne på den måten at de tilsynelatende satser alt på ingrediensene og noe mindre på innpakningen. Dette er et gammelt indie-mantra som bandet behandler veldig, veldig godt. Albumet er ikke høvlet og polert fordi det ikke skal være høvlet og polert (og det låter altså godt, bevares, det er sjangermessig til fingerspissen).

De satser alt på gode sanger og lite fiksfakseri. Masse gitarer, men lite dill. Noen av oss blir glade for sånne oppdagelser, midt i alle laptop-artistene som ikke har en eneste lyte ved seg.

Så, der har vi dem altså, sånn cirka, Colonel Roger. «Et lokalt band, litt sånn skranglete i formen, men gode drid».

Skikkelig gode drid.

Beste spor: «Weed out your weakness», «Travel», «Flying high», «Star».

Publisert:

Plateanmeldelser

  1. Tredje sterke album på rad

  2. Lysende fra Eriks­moen og Harmonien

  3. Adele er den ubestridte dronningen på feltet

  4. Glissen drømmepop som gjerne kunne revet mer i hjertet

  5. – Jeg skjønner hvorfor færøyske Joe & the Shitboys er blitt som de er blitt

  6. Irriterende gode greier

  1. Plateanmeldelser
  2. Musikk
  3. Plateanmeldelse
  4. Anmeldelse