En bok om voldtekt

BOK: Heidi Furre maser på leseren, og det er vellykket.

Heidi Furres roman lærer leseren om å leve i konstant årvåkenhet etter et traume.
  • Anna Serafima S. Kvam
    Litteraturkritiker
Publisert: Publisert:
Grade: 5 out of 6

Heidi Furre:

Makta. Roman. 143 sider. Flamme forlag.

Makta er en bok om voldtekt. Jeg skriver det tydelig, for er det noe Heidi Furres fjerde roman minner en om, så er det dette: For en som har opplevd å bli fratatt makt over kroppen så forstyrrer påminnelser overalt; det kan være et målebånd langs nakken, en brosjyre eller en bokomtale. Furres roman lærer leseren om å leve i konstant årvåkenhet etter et traume; det er ikke alle som trenger å lese mer om dette for å forstå.

Førstepersonsfortelleren i «Makta» er sykepleier i trettiårene, tobarnsmor og gift med Terje. 15 år tidligere ble Liv voldtatt etter en tilfeldig date. Etterpå valgte hun å ikke bli en del av «statistikken»; hun unnlot å anmelde. Likevel er det dette – tallene som indikerer at voldtekt er «normalt» – som forfølger henne og leseren, gjennom mange, effektive påminnelser.

Vi blir kjent med Liv gjennom et drøyt halvår, da forholdet hennes til traumet kommer i bevegelse: Livs tilfeldige møte med en tidligere voldtektstiltalt mann utløser en prosess: Gradvis skyves hun mot muligheten for å fortelle Terje om hendelsen.

Gjennom skildringen av Livs forsøk på å ta tilbake makten over seg selv, over ytre og indre rom, viser Furre hvordan et repeterende, nesten masete, språk kan understreke en livstilstand: Livs monotone tanke- og handlingsmønstre minner om hva som er tatt etter en voldtekt: Friheten til ikke alltid å tenke på makten mennesker kan misbruke. Liv er påtvunget vissheten om at voldspotensialet finnes i alt, og aller mest i glipa mellom meg og dei andre. I det mellomrommet finst det alltid ein trussel.

Et av bokens spørsmål blir hvordan en kan leve med denne innsikten, og identitetsproblemene som et traume kan utløse. Kan man mildne identiteten som offer, uten at voldtekten samtidig gjøres til noe «hverdagslig»? Livs orientering mot alt som er rent, skinnende, og «normalt» enten det er vasking, trening eller sminkeprodukter, parallelt med hennes kontinuerlige minnearbeid, understreker dilemmaet godt.

Forfatteren utforsker dessuten mesterlig fellesnevnerne og forskjellene på tvers av ulike typer maktesløshet. Et eksempel er når Liv tenker tilbake på en tur til New York: Der fikk hun øye på en kjent anti-voldtektsaktivist. Senere, samme dag, ble hun fortalt en historie om terrorangrepet 11.september: Da røyken buktet seg langs korridorene i en sykehusbygning ved tvillingtårnene, ble den fortellende guidens kone stående fastklemt og maktesløs i et mammografiapparat. Om disse tilsynelatende separate hendelsene tenker Liv: Ein usynleg sølvtråd hadde oppstått.

Det forblir opp til leseren å avgjøre om det er trøst, smerte (eller begge deler) i forbindelsen Liv etablerer mellom voldtekt og andre typer situasjoner hvor mennesker mister kontroll over kroppen; det er ingen ulempe at en inviteres til å tenke selvstendig på slike problemstillinger.

Noen klisjéfylte passasjer forstyrrer ikke helhetsinntrykket for mye: Furre har gitt et ydmykt og insisterende tankearbeid en solid litterær form.

Publisert:

Bokanmeldelser

  1. Lokalt og livsviktig, men litterært under pari

  2. Nedtelling til et selvmord

  3. Begynner med en begravelse, som en finsk humorbok bør

  4. En rystende bok om oppdrettsnæringen

  5. Mímir feier ikkje akkurat dei svake sidene til Jon Michelet under teppet

  6. Nakstad om korona, seg selv, verdens­krigen, klima­krise og mer til – ikke særlig vel­lykket

  1. Bokanmeldelser
  2. Bokanmeldelse
  3. Anmeldelse