Dyp sorg og luftig metafysikk

BOK: Mellom et nakent og gripende savn til forsert metafysikk.

Publisert: Publisert:

Aftenbladets anmelder gripes når Ole Robert Sunde kler seg naken som forfatter - men mener det fungerer dårlig når han prøver seg på magisk realisme i romanen «Jeg føler meg uvel». Foto: TINE POPPEE

  • Steinar Sivertsen
    Litteraturkritiker

Grade: 4 out of 6

Ole Robert Sunde: Jeg føler meg uvel. En roman om døden. Roman. 208 sider. Gyldendal.

Åpningsscenen i Ole Robert Sundes tiende, intimt selvbiografiske roman utspiller seg på toget til Kongsvinger. Jeg-fortelleren – som åpenbart er dikteren selv - skal besøke datteren og familien hennes på Kirkenær. Han glaner ut av vinduet, konstaterer at «det var litt snø på jordene», får øye på og skildrer en hest, slår fast at hans «avdøde kone» nå hadde vært død «i fire måneder».

På den første snaue boksiden nyttes fire avsnitt, alle avsluttet med punktum. I tillegg brukes tolv kommaer og ti semikolon. Tegnsettingen og den dempete, ettertenksomme stiltonen gjør at teksten blir lettlest og avviker sterkt fra den ekstremt kompliserte, avantgardistiske, punktumallergiske, slyngete syntaksen som tidligere var forfatterens tydeligste stilistiske bumerke.

Kontrasten til en rabiat roman som «Naturligvis måtte hun ringe» (1992) – i sin tid slaktet av Fredrik Wandrup og kalt uforståelig- er således påfallende. Men sensasjonelt er det nye, mer leservennlige formspråket ikke. Tretten år etter den famøse anmeldermassakren i Dagbladet uttalte forfatteren i et intervju at han gjennom nettopp «Naturligvis måtte hun ringe» prøvde å kvitte seg med modernistiske forbilder som Simon, Proust, Musil, Faulkner, Joyce og finne sin egen stil. «Jeg føler meg uvel» speiler at han langt på veg har lykkes i dette.

Undertittelen på årets ukronologisk komponerte bok understreker at dette er «En roman om døden». Den navnløse billedkunstnerkona til Ole Robert Sunde, den vakre, kloke trebarnsmora, lever ikke lenger. Nakent og med stor sorg i stemmen, med enkle, ukunstlete ord, slår forfatteren igjen og igjen fast den mantraliknende sannheten han ikke vil flykte fra, og som teksten hans kretser rundt gjennom drøye to hundre sider: «Hun er borte for godt og kommer aldri tilbake».

Skildringen av sykdomsforløpet, begravelsen og månedene etterpå hviler oftest på likeframme ord som knapt tar sikte på å imponere eller overrumple noen. Målet er i utgangspunktet å framheve smerten, sorgen, savnet som mørklegger hverdagen hans etter at hun som hadde vært «lyset» hans gjennom 44 år ble kreftoffer og senkes ned i et hull i jorden på gravlunden, bare 59 år gammel.

Jeg gripes av dikteren som kler seg naken for leseren, som insisterer på at han var «livredd», «lammet», «sorgfull», «usigelig trist», som betoner at «alt var helt grusomt», «redselsfullt», «utfordrende forferdelig», han som «savnet lukten av henne», det «å se på henne», å «ta på henne», som «levde i hennes museum og elsket det», som lengter etter hennes «vakre stemme», hennes «usedvanlig vakre munn», hennes barberte hode og kreftinfiserte kropp, han som brått kan fornemme hennes usynlige nærvær i rommet. Sentimentaliteten presser på og gjør at han brått griner av de aller dummeste filmene. Han tror ikke at han vil kunne bli «lykkelig» igjen og kler av seg alle sine modernistiske masker.

Men romanen nøyer seg ikke bare med å være en fortelling om de minnene og den sorgen som lever videre på buss-, tog- og flyreiser, i familieselskaper eller andre sosiale settinger, i leiligheten i Thereses gate eller på hytta han har arvet etter henne. Samtidig som han slår fast at han «vet ingenting om den hinsidige verden», åpner teksten seg mot luftige, svulstige, metafysiske forestillinger om at sjelen hennes er på vandring etter døden, «på vei til Den hellige ånd».

Disse forserte sekvensene om en avdød kone som blir fugl og flyr med den gudssøkende Johann Sebastian Bach i en metafysisk farkost over Stensparken til et bomberom, er kan hende tenkt som et bidrag til den magiske realismen. På meg fungerer påfunnet uansett dårlig. Å la Bach bli tildelt stemmen til en åsgårdsrei av bl.a. politikere og forfattere, som Per Sandberg, Erna Solberg, Camilla Collett, Vesaas, Georg Johannesen, Stein Mehren, Jan Erik Vold, Edvard Hoem (osv. osv.) oppleves ikke som et dristig litterært grep, men heller som kvernende, svermerisk mas, helt uten perspektivskapende kraft.

Bedre går det når forfatteren går inn i favorittrollen som poeta doctus og griper fatt i verkene til f.eks. Dante, Homer, Platon, Herodot og Walter Benjamin, Bach, Smetana eller Sjostakovitsj. Særlig har gjennomgangen av Bachs musikk og «Inferno»-skildringen i «Den guddommelige komedie» relevans for det dødstemaet som forplanter seg gjennom dikterens egen lidelseshistorie.

I scenen som fører fram til sluttordene: «jeg var i villrede og ville bare gråte», hevder fortelleren at han sammen med sin avdøde kone, Bach og Camilla Collett, på mystikerens vis, møter en lysende Herrens engel i «det store bomberommet».

Akk ja, sier nå jeg. Tro på opptrinnet den som kan.

Publisert:

Mest lest akkurat nå

  1. Barnehage­ansatt i Stavanger testet negativt på korona på andre test

  2. – 1. mars tok ekskona mi, Janne, livet sitt. Knappe to uker etter kom korona­pandemien

  3. Slik blir høstens skole­hverdag på barne­skole, ungdoms­skole og videre­gående skole

  4. Kvernevik: Mann i 40-årene pågrepet etter å ha truet nabo

  5. Koronasmitte på Fjord Line-båt

  6. På vei til byen på hjemmelaget flåte

  1. Roman
  2. Bokanmeldelse
  3. Litteratur
  4. Anmeldelse
  5. Bøker