Total kollaps

KRIM: Først var det kjedelig. Så ble det bra. En stund trodde jeg det skulle bli veldig bra. Så ble det rart. Og så falt alt fra hverandre.

Publisert: Publisert:

Peter May er krimforfatteren som blir slappere og slappere. Foto: Vincent Loison

  • Tarald Aano
    Redaktør

Grade: 3 out of 6

Peter May: Jeg svikter deg aldri. Oversatt av Ragnhild Aasland Sekne. 366 sider. Goliat forlag Krimforlaget.

Peter May er kritikerfavoritten som forvirrer oss alle. Hans serie fra øya Lewis utenfor kysten av Skottland er bejublet så det holder – men plutselig leverer han fryktelig kjedelige ting.

Les også

Kjedelig krim burde ikke vært lov

I «Jeg svikter deg aldri» er han tilbake på de forblåste Hebridene etter en eksplosiv start i Paris, og innimellom ser jeg glimt av storhet. Alt dreier seg om et par som leverer tweedstoffer til moteindustrien, og derfor befinner de seg i Paris. Hun får mistanke om at han er utro, og han dør i en bileksplosjon sammen med den mulige elskerinnen.

Oj. Er kona mistenkt?

Er det rivaler som er ute etter dem?

Gåten etableres altså raskt, men derfra er dette en ganske sein affære. Det gjør egentlig ikke noe, for Mays beskrivelser av utkantsamfunnet som har formet hovedpersonene og konfliktene mellom deres familier, er minst like interessant som krimgåten. Etter et par hundre sider har jeg nesten glemt at dette er en krim, og det er kanskje et kompliment (men jeg er ikke sikker).

Les også

Halter i land på Ytre Hebridene

Les også

Ny fantastisk bok fra Peter May

I all hovedsak rulles historien fram kronologisk, i tredjeperson, ofte fra kvinnens synsvinkel. Men innimellom dukker en jeg-stemme opp, da er det kvinnen selv som fører ordet i tilbakeblikk.

Det funker på et vis, men det er ikke lett å se begrunnelsen for at enken er hovedperson på to ulike nivå; både som «hun» og som «jeg» når disse to historiene knapt utfordrer hverandre.

Men la gå, Peter May har atskillig større problemer enn dette, særlig mot slutten, som jo er akilleshælen for enhver krimroman. Den største feilen en krimforfatter kan gjøre, er å ty til de mest forslitte klisjeer – og her styrer May rett inn i den slitneste av dem alle: Han sender hovedpersonen til et øde sted der alle vet at morderen venter. Blir vi skremt, no?

Les også

«Svarthuset» er en krim å kose seg med

Og enda verre: På slutten gir han oss en underlig kombinasjon av den åpenbare løsningen på krimgåten og det mest usannsynlige av alt i en kaotisk, forrykende og på ingen måte troverdig slutt. Det er meget underlig etter en nesten sosialrealistisk beretning om livet i en britisk bygd.

Publisert:

Mest lest akkurat nå

  1. Menn på byen spør hvor mye Cechell (31) koster

  2. Nå har vi spist den i 50 år - og aldri har vi spist mer

  3. – Det gjør så vondt i hjertet at noen har gått så langt for å lage en falsk historie om meg

  4. Droppet ett tonn rødfarget vann over denne populære Sørlands-øya

  5. Gå kort og se langt med disse ti lokale toppturene

  6. 17 turister ble stoppet på Stavanger lufthavn

  1. Krimlitteratur
  2. Bokanmeldelse
  3. Anmeldelse