Må vi gi opp å hjelpe noen av barnevernsbarna?

«Systemsprengeren» er en hjerteskjærende film om ei utagerende jente som ingen klarer å hjelpe, til tross for alle gode intensjoner.

Publisert: Publisert:

Helena Zengel gjør en imponerende innsats i hovedrollen i «Systemsprengeren». Foto: Peter Hartwig

Systemsprengeren

Sjanger: Drama. Skuespillere: Helena Zengel, Albrecht Schuch, Gabriela Maria Schmeide. Regi: Nora Fingscheidt. Tyskland, 2019. Lengde: 2 t. Aldersgrense: 12 år.

Grade: 5 out of 6 stars

Benni er ni år gammel og har allerede rukket å bli en av de berømte kasteballene i systemet. Hun er utagerende, voldelig, går helt i lås og skriker og skader seg selv og andre når noe går henne imot, og det gjør det ofte. Hun er en såkalt systemsprenger, et barn som systemet i hjemlandet Tyskland ikke klarer å hjelpe, uansett hvor mange tiltak og fagpersoner som settes inn for å løse situasjonen.

Spørsmålet som trenger seg fram er: Finnes det noen barn vi rett og slett må gi opp?

De aller fleste vil nok svare nei. Selvfølgelig kan vi ikke det. Regissør Nora Fingscheidt viser imidlertid hvor håpløs virkeligheten kan fortone seg, godt hjulpet av den oppsiktsvekkende dyktige unge skuespilleren Helena Zengel i hovedrollen. Hun framstiller den sårbare, lille jenta på en hjerteskjærende realistisk måte.

Benni er ikke uten gode sider. Hun har evnen til å vise både omsorg og glede og hun er ivrig etter å lære og oppleve nye ting når forholdene ligger til rette for det. Men på grunn av traumer fra barndommen, er veien kort fra topp til bunn, og en positiv situasjon snus til en krise takket være det de fleste andre ville sett på som bagateller. Det tristeste er kanskje å se på hvor lite som skal til for å rive ned noe som det har tatt lang tid og mye innsats for å bygge opp.

Filmen byr på mye stoff til ettertanke, og vil ganske sikkert være nyttig å se for alle som jobber med barn. Den fordeler ikke skyld på noen overtydelig måte, selv om Bennis veike mor kommer heller dårlig ut av det og det sosiale miljøet i klassen utvilsomt bidrar til at hovedpersonen agerer som hun gjør. I stedet gir Fingscheidt et utmattende og deprimerende bilde av et tilfelle som nok dessverre ikke er unikt, hvor man stadig stanger hodet i veggen og mislykkes i å løse en situasjon som i anstendighetens navn ikke kan forbli uløst.

Publisert: