Oh là là, yé-yé er tingen!

Fransk 60-tallspop lever i beste velgående.

Publisert: Publisert:

Juniore så dagens lys i Paris i 2013. Foto: Le Phonographe

Grade: 5 of 6 stars

Juniore: «Un, deux, trois» (Le Phonographe)

Glade dager er her igjen, men denne gang med mørke kvelder. Yé-yé er fransk for yeah yeah, forbundet med Beatles. Franskmennene tilsatte pop, visesang, jazz og annet krydder, og 60-tallet ga oss Serge Gainsbourg, France Gall og Françoise Hardy. Filmskaper Quentin Tarantino omfavnet senere stilen.

Anna Jean har en stemme som skapt for alt dette. Hun er datter av Jean-Marie Gustave Le Clézio, som i 2008 fikk Nobel-prisen i litteratur. Selv spiller Jean i det franske indiepopbandet Juniore og gir ut platene på Le Phonographe, som hun dannet med produsent Samy Osta.

Dette er album nummer tre fra Paris-bandet, som gir den livsglade yé-yé-popen en mørk og tidsriktig ramme. Surfgitarene er der, men bølgene de rir truer med å sluke deg. Trommene er tunge, men lydbildet er rikt på detaljer med koring, orgel, plystring og jeg vet ikke hva.

Det funker til fulle, og vi får deilig, deilig pop for sene kvelder.

Beste spor: «Soudain», «Grave», «Tu mens», «Que la nuit», «Ah bah d’accord», «Adolescent», «Bizarre».

Publisert: