Løfter fram han som frøs i hjel på fjellet

BOK: Formsikker fabulering omkring en faktisk familietragedie.

«En av hennes mest fascinerende, formfullendte romaner,» skriver Aftenbladets anmelder om Tove Nilsens «Den eneste broren». Foto: Oktober/Morten Krogvold

  • Steinar Sivertsen
    Steinar Sivertsen
    Litteraturkritiker
Publisert: Publisert:

Tove Nilsen: Den eneste broren. Roman. 325 sider. Oktober.

Det store gjennombruddet til Tove Nilsen (f. 1952, debut 1974) kom med romanen «Skyskraperengler» (1982), en personlig farget oppvekstskildring fra drabantbyen Bøler på østkanten av Oslo. Siden den gang har det kommet en rekke bøker der hun har lent seg mot egen biografi og diktet livet sitt – gjerne i medrykkende psykologisk-realistisk stil beslektet med den man kjenner fra mesterfortellere som Cora Sandel, Torborg Nedreaas og Bjørg Vik.

Derfor stemmer det ikke at Karl Ove Knausgårds «Min kamp» er absolutt unik og nyskapende i sin vilje til å skape personlig forankret «virkelighetsdiktning». Dette har Tove Nilsen drevet med lenge.

Men hun bruker oftest egne eller andre familiemedlemmers erfaringer på en friere måte enn mange andre forfattere som knytter tekstene sine til et biografisk-dokumentarisk materiale. Hun påberoper seg retten til å skape fiksjon, altså å dikte, der stoffet yter motstand, skjuler seg i mørket, åpner for ulike tolkningsmuligheter. Fasitsvaret på hvordan det egentlig var innfinner seg bare unntaksvis. Hennes selvbiografiske, familieorienterte romaner rommer en legering mellom faktisk og fiktivt og speiler slik sett franske Marie Cardinals credo: «All diktning er selvbiografi, all selvbiografi er diktning.»

Dette gjelder også årets velkomponerte, stilsikre tekst spent ut mellom nå og da, nært og fjernt, lys og mørke. «Den eneste broren» rommer først og fremst et nyansert portrett av jeg-fortellerens (les: Tove Nilsens) avdøde onkel, men er samtidig en rørende familieroman, en troverdig historisk roman, en roman om vennskap og kjærlighet, om fattigdom, trangboddhet, skole, arbeid og traumer. Ikke alltid like original, kanskje, men borende, sansenær og til å få forstand av.

Gjennom diverse meta-kommentarer underveis understreker fortellerjeget at hun ved å fordype seg i en familiehemmelighet håper å kunne omskape en fortrengt fortid til «skrift», slik at alt det hun vet og alt det hun «ikke har oversikt over, men som forlanger å bli fortalt» omsider kan trekkes fram i lyset og bli historien om onkelen hennes som i 1942 «ble tatt av snøen», på vei over fjellet til Sverige, bare 19 år gammel.

I fire av romanens sju hoveddeler befinner vi oss i år 2020. Der møter vi en forteller som står fram som «jeg» eller «vi» og avdekker hvordan hun kom på sporet av Leif Jakobssønn, fiksjonsfiguren som hun så lar oss følge gjennom årene 1939, 1940 og 1942. Synsvinkelen i disse tre litt lengre tekstavsnittene holdes i tredje person entall og legges til Leif, fra han er 16 år til han fyller 19. 

Han bor i Trondheim sammen med mormor, mor og tre eldre søstre, bl.a. Liv, jeg-fortellerens egen mor, hun som bar med seg minnet om Leif som et sår i sinnet hele livet, og som nektet å snakke om den døde før hun selv nådde 80-årsalderen. Faren er uteseiler og kommunist og bare hjemme i korte perioder. Med stram kontroll over virkemidlene makter fortelleren å tegne alle disse familiemedlemmene slik at de står fram som troverdige individer, fjernt fra enhver flat typetegning. Det er godt, ja, imponerende gjort.

Forfatterens kanskje viktigste stilgrep er bruken av anaforer, det at flere setninger etter hverandre begynner med samme ord. Som når ordene «Hun som» gjentas ni ganger, «Hvorfor» nyttes seks ganger eller «La» lyder tolv ganger. Slik tilføres språket hennes både retorisk trøkk og rytmisk flyt.

Å gi et fyldig handlingsreferat er verken mulig eller ønskelig innenfor rammen av en avisanmeldelse. Men teksten er full av livaktige scener, gode dialoger, presise sanseinntrykk, symbolsk ladde ledemotiv, enten det nå dreier seg om en brennende revevalp, en forlatt herresko i snøen, brev til og fra, dvelingen ved ulike språk, roen i Nidarosdomen, jobben på et sykkelverksted, kvinnenes symaskiner, familiens matmangel, Leifs epleslang og boktyveri, pendlingen mellom kyss, kake og kyllinger – eller avstanden mellom et par knapper fra en kåpe og det vakre som blygt utspiller seg under et lappeteppe på en hybel.

Men alt dette stoffet – spent ut mellom alvor og humor, intimsfære og den store politiske verden, en ung sykkelreparatør, familien hans og en kvinnelig bibliotekar – fører til slutt fram mot en svensk legeattest fra 1942. Der bekreftes det dødsfallet som er blitt varslet allerede på side 13. Leif frøs i hjel på fjellet, på flukt fra en okkupert norsk by befolket av Hitler-jugend, torturister og mordere, kanskje etter en utført sabotasjeaksjon på havnen i Trondheim.

Men akkurat det siste kan en klok, sannhetssøkende, vital forfatter ikke si noe sikkert om i det som må være en av hennes mest fascinerende, formfullendte romaner. 

Publisert:
  1. Roman
  2. Anmeldelse
  3. Litteratur
  4. Bokanmeldelse
  5. Bøker

Mest lest akkurat nå

  1. Risa har tjent milliardbeløp på vindkraft - nå vil de helst ikke snakke om det

  2. Denne gaven tar helt av: – Dette er all time high. Vi har aldri sett slike tall

  3. Da Tomas (14) landet i denne hoppe­gropen, ble han lam fra halsen og ned

  4. Naboklager førte ikke frem. Omstridt Hundvåg-hus godkjent

  5. Fredag er den store farsedagen på Jæren: - Det mest erkejærske som finnes

  6. Norge Mining: – Det er noe stort og tungt der nede i Norges dypeste hull