Knausgårds kraftanstrengelse

BOK: Med uhygge, drap og mange slags kvaler i en lenke av stemmer utvider og fornyer Karl Ove Knausgård sitt episke revir – men med åpne spor til gamle stier.

Karl Ove Knausgård er tilbake som romanforfatter med «Morgenstjernen».
  • Jan Askelund
    Jan Askelund
    Forfatter og litteraturkritiker
Publisert: Publisert:
Grade: 5 out of 6
iconDenne artikkelen er over ett år gammel

Karl Ove Knausgård: Morgenstjernen. Roman. 666 sider. Oktober.

Fra første ferd har Karl Ove Knausgård (1968) gjort mye av seg i norsk litteratur: Som debutant fikk han Kritikerprisen for romanen «Ute av verden». Den neste, «En tid for alt», ble nominert til Nordisk råds pris. Og da han med «Min kamp» i seks bind over 3600 sider resirkulerte sitt liv i romans form, sprengte han det som hos oss hadde gjeldt for romanens og moralens grenser siden Mykles «Sangen om den røde rubin» gjorde noe liknende et halvt hundre år tidligere. Og internasjonalt ble Knausgård en megastjerne.

Han har ikke latet seg etter det heller, for siden 2013 har han utgitt minst en bok i året, en årstidssyklus i fire bind, romaner og essay. Med «Morgenstjernen» utvider Knausgård repertoaret sitt betydelig – og imponerende, samtidig som han både stilistisk og tematisk er umiskjennelig seg selv: Men nå handler ikke alle delhistoriene og den sammenskrevne romankroppen primært om forfatteren selv (selv om han lusker i kulissene), og plott, oppbygging og innhold er ærgjerrigere enn før.

Ikke rart han trenger mange sider; for spredt rundt i et tjuetalls kapitler myldrer mange titalls personer i mange tilsynelatende atskilte handlinger, med sine besværligheter og konflikter, som Knausgård alt sammen på imponerende vis til slutt får til å gå opp i én episk og idémessig enhet. Hvert kapittel er i jegform, ført i pennen av en av karakterene – Arne, Kathrine, Emil, Iselin, Solveig, Jostein, Turid, Egil. De fleste kommer igjen flere ganger ettersom hovedplottet og en grusom drapshistorie, utvikler seg.

Det hele åpner med at litteraturprofessoren Arne på landstedet forsøker å holde familien flytende på en av sommerferiens siste dager, med en psykotisk kone som sviver rundt, barn han ikke får til å nærme seg, en venn på besøk, en dag som oppløses i alkohol (her drikkes mye i boka) samt tittelens «himmellegeme», en supernova, kanskje, som sammen med andre uforklarte naturfenomener strøs gjennom romanen.

Egil, som vennen heter, går igjen i flere kapitler, og han har det lange essayistiske sluttkapitlet, «Om døden og de døde». Romanen er pakket med refleksjoner om liv og død – hva begrepene og fenomenene er – «betyr», og altså en uhyggelig mordhistorie som involverer mange av personene – ikke alltid slik at de vet det, eller reagerer slik man kunne forvente, for ikke å si forlange av dem.

Gjennom en eneste lang episk lenke av stemmer drøfter da «Morgenstjernen» begrepene liv og død, meningen med det hele, det ondes problem, samtidig som personene basker med å få sine helt prosaiske hverdager til å gå opp, i arbeid, med familien, koner og barn, fraskilte menn og fraværende barn. På den måten ser leseren kanskje også at Knausgårds hovedanliggende nødvendigvis ikke angår dem særlig. Romanens – og personenes – dilemma kan oppsummeres i de velbrukte ord fra Bibelen om at «jeg gjør ikke det gode som jeg vil, men det onde som jeg ikke vil, det gjør jeg». En lekmann kunne ellers komme på den tanken at problem-ordet her verken er «ond» eller «god», men at det kanskje er viljen det står på, mens en av de sentrale personene i romanen, presten Kathrine, likevel i praksis makter å si noe klokt.

Karl Ove Knausgård er en sjeldent kraftfull forteller, en epiker, som ikke nødvendigvis – til liks med sine romanfigurer – trenger være noen vismann: Slik synliggjør «Morgenstjernen» menneskenes besværlige liv mens de fekter i vei for å harmonisere sin hverdager med sine eksistensielle, psykiske og emosjonelle besværligheter, på det nivået hver og en, alt etter sin alder og innsikt, sitt språk, opplever den slags.

«Morgenstjernen» er en imponerende roman, der flere av kapitlene gjerne kan leses som formfullendte noveller i seg selv, i jeg-personenes eget språk. Knausgård lar dem uttrykke seg etter stand og stilling, vett og forstand, tidvis med usedvanlig mye dialog til ham å være: Romanen er pakket med bibelske sitater, stedvis styrt av den norske kirkes forordninger for gravferd og kremasjon, her er salmer og bønner, hopetalls referanser til musikk, en masse poesi, poptekster, på engelsk, tysk og ymse norsk.

Tematikken utvikles langsomt kapittel for kapittel. Samtidig bygges uhyggen opp både ved hjelp av tittelens gigantiske himmellegeme over land og by, andre skremmende naturfenomener, framdriften i en draps- og galskapshistorie, som igjen går parallelt med sykehusskildringer fra intensivavdeling og organfjerning fra døende, gravferd og uhåndterlig sorg og drikking.

Det hele er en roman å være i i dagevis. Kort sagt, med en av Knausgårds mest slitesterke talefigurer: «Å.»

Publisert:
  1. Bokanmeldelse
  2. Litteratur
  3. Karl Ove Knausgård
  4. Roman
  5. Anmeldelse

Mest lest akkurat nå

  1. Nå kommer behandling mot covid-19. Flere typer legemidler er på vei

  2. Fotgjenger med rullator påkjørt

  3. Anbefaler at samfunnet gjenåpner rundt månedsskiftet september/oktober

  4. Slik blir bompengesatsene på ny E39

  5. Hodesmell gjør Løkberg usikker mot Molde

  6. Sandnes kommune trapper ikke ned koronaberedskapen fra mandag