Hun som ikke fortalte om Hongkong

BOK: Familiekrønike mellom fakta og fantasi, det sanne, det diktete og det mørklagte.

– Aldri før har forfatteren skrevet en så borende tekst om eget liv, egen familie, eget kunstnerskap, skriver Aftenbladets anmelder om Lars Saabye Christensens nye bok. Foto: Heiko Junge

  • Steinar Sivertsen
    Steinar Sivertsen
    Litteraturkritiker
Publisert: Publisert:

Grade: 6 out of 6

Lars Saabye Christensen: Min kinesiske farmor. Et portrett. 169 sider. Cappelen Damm.

Slutten på «Skyggeboken» (2019), tredje bind i trilogien «Byens spor», er ikke bare neddempet og vemodig. Den slår utvetydig fast at jeg-fortelleren – den kreftsyke Lars Saabye Christensen – anser denne virtuose, gripende romanen som sin dikteriske svanesang: «Og jeg slukker lyset og forlater arbeidsrommet hvor det siste arbeidet er gjort for siste gang.»

Dette utsagnet viser seg å ikke stemme. Forfatterskapet er ikke over. Nå foreligger en ny bok. Ikke en bredt anlagt roman av vanlig Saabye-merke, riktignok, men en broket sjangerhybrid der fortellerjeget gjennom nitten kapitler etterfulgt av en epilog, med farens dødsleie på Diakonhjemmets sykehus i årene 2009 – 2010 som episk ramme, prøver å kretse inn sin egen slektshistorie slik den speiler seg over fire generasjoner. Slutten på det nittende kapitlet samtaler åpenbart med avslutningsordene i «Skyggeboken»: «Derfor satte jeg meg ned og skrev dette, selv om jeg for lengst har sluttet å skrive».

Både tittelen på verket – «Min kinesiske farmor» – fotografiet på bokomslaget og undertittelen «Et portrett» kan gi inntrykk av at Lars Saabye Christensen her først og fremst skal dvele ved sin avdøde farmor, Hulda Christensen (1880 -1972), hun som i 1906, nygift, modig og alene, reiser fra Hjørring til Hongkong hvor ektemannen og sjøkapteinen Jørgen Christensen (1876 – 1954), nylig har fått jobb i det danske firmaet Svitzer, verdens eldste redningsselskap.

I dette eksotiske, kinesiske Langt-vekk-i-stan ble de to værende i fem år. Denne perioden i farmorens liv ønsker jeg-fortelleren å skaffe seg grundig kunnskap om. Det blir vanskelig, for ikke å si umulig. For han fikk aldri spurt farmoren om Hongkong-erfaringene hennes, den døende arkitektfaren hans kan heller ikke bidra med nyttig informasjon om eksillivet til foreldrene sine, skriftlige kilder som kan kaste skarpt lys over farmorens liv i den britiske kronkolonien, fins ikke. For som kvinne i en svunnen tid befinner hun seg i historiens mørke, skjult bak menn som får all offentlig oppmerksomhet. Det eneste skriftlige dikteren har etter farmoren er et postkort fra 1967 og en asiatisk matoppskrift. Da kommer biografen som tar sikte på å formidle fakta, altså sannhet, til kort.

Men han vil ikke nytte sin vanlige skrivestrategi. Hun er nok i seg selv og ingen romanfigur. I den grad han forlater det dokumentarisk baserte og fabulerer, noe han gjør i enkelte passasjer, griper han til ord og vendinger som speiler tvil, usikkerhet, forbehold. Han stiller spørsmål, gjetter, forestiller seg, dementerer. Når det gjelder farmoren, gir jeg-fortelleren denne gangen avkall på retten til å fabulere, fiksjonalisere, dikte: «Jeg har sluttet med den leken.» Alt må «være klart», «må være sant.» Farmorens «utilgjengelighet» blir hans «stillhet». Men hans «kjærlighet til henne og hennes omkrets er grenseløs».

Slik slutter den metaforfikserte fabulatoren Lars Saabye Christensen seg denne gangen et stykke på veg til fortellertradisjonen fra strenge dokumentarister og slektsbiografer av typen Per Olov Enquist, Espen Søbye og Dag Solstad. Men som bl.a. epilogen viser – også i «Min kinesiske farmor» lar jeg-karakteren bildene blomstre og fiktive innslag nedfelle seg, i pakt med to utsagn fra «Saabyes cirkus» (2006): «Fortellingen er det eneste sted hvor ulydighet er en dyd», «Jeg ble forfatter fordi den elektriske gitaren lignet en blomst.» 

Slik blir bokens hovedkarakter knapt Hulda Christensen, men Lars Saabye Christensen selv, han som beveger seg fra det lokale til det universelle, som fødes på Josefinegatens kvinneklinikk 21. september 1953, vokser opp på Frogner, debuterer med «Historien om Gly» i 1976, tjorer egne erfaringer fast til papiret – for nå, omsider, å skrive en broket, uortodoks familiesaga i spenn mellom levende og døde, lys og mørke, Oslo vest og den store verden. 

Aldri før har forfatteren skrevet en så borende tekst om eget liv, egen familie, eget kunstnerskap. Målbevisst trekker han fram minner, adresser, datoer, årstall, aviser, brev, intervjuer, dikt, telegrammer, nekrologer, festtaler og fotografier – gjerne mens allusjoner til litteratur, musikk, film og billedkunst, essayistisk-aforistiske formuleringer og meta-poetiske refleksjoner florerer. 

Men vil du lære mer om klokkenes og urmakernes plass i forfatterskapet, eller ønsker du å høre om slektskapet mellom Sigbjørn Obstfelder og Jim Morrison, om å bære en tatovering, skygge unna paraplyer, være blomsterbud og få et «memorandum» i gave, vil du minnes på at erfaring og fantasi hører sammen, eller besvare spørsmålet som stilles i «Skyggeboken»: «Er det jeg skriver nå bare rester jeg varmer opp med det siste språket mitt?» – ja, da skal du lese årets bok, kikke på sidene 99–101 i «Mitt danske album» (2011) og si til deg selv at gjenbruk av vakker poesi aldri må fordømmes. – Ellers bare dette: Å følge elementære kommaregler og å unngå unødige gjentakelser er ikke Lars Saabye Christensens styrke. Men følsomme, fascinerende bøker skriver han fortsatt. 

Publisert:
  1. Bokanmeldelse
  2. Litteratur
  3. Anmeldelse
  4. Lars Saabye Christensen

Mest lest akkurat nå

  1. Mann i 30-årene risikerer for­varing etter å ha for­grepet seg på ett år gammel datter

  2. Hun har en Porsche i roségull: – Nå som verden er så trist, trenger vi farger

  3. Fire nye smitte­tilfeller i Stavanger – ingen i Sandnes eller Sola

  4. – Vandalisme å ikke grave mer under Domkirken

  5. Eva hadde kjørt lastebil i flere år. Da pande­mien brøt ut, så hun en annonse hun ikke klarte å legge fra seg

  6. Terror­tiltalt kvinne hevder hun ble nektet lege­hjelp