Tilbake til røttene

Plukker opp der «Folklore» slapp og sementerer stilbyttet.

Taylor Swift: «Evermore» (Republic/Universal)

I juli slapp Taylor Swift «Folklore», som var mer indie enn listepop. Plata var nedstrippet og mer eksperimentelt enn vi var vant til å høre popdronningen. Trenden fortsetter på «Evermore», men denne gangen er lydbildet mer gjennomført og Swift mer troverdig.

Det inntrykket er nok en kombinasjon av bedre tekster og at man nå er blitt vant til artistens nye drakt.

Uansett er dette en vakker popplate, med hint av indie, folk og country. Swift tar igjen inspirasjon fra Lana Del Rey og Bon Iver (som også har et nydelig innslag på låten «Evermore»), men her dukker det også opp assosiasjoner til egne tidligere utgivelser fra før hun la fra seg kassegitaren, samt artister som Maggie Rogers og Phoebe Bridgers.

Tekstene omhandler intime relasjoner fortalt som karakter-historier satt i et vinterland. Igjen viser Swift fram sine egenskaper som historieforteller. Dette, pluss et varmt, men likevel kjølig lydbilde, gjør at «Evermore» er på grensa til juleskive.

Beste spor: «Ivy», «Evermore».