Banebrytere fra Sahara

MAIJAZZ: Litt monoton musikk fra Niger en mandagskveld i Stavanger? Jo, det kan funke, det.

Fatou Seidi Ghali i spissen for Les Filles de Illighadad, et band fra en liten landsby i Sahara.
  • Leif Tore Lindø
    Leif Tore Lindø
    Journalist
Publisert: Publisert:
Grade: 4 out of 6

Les Filles de Illighadad, Folken, mandag kveld. Publikum: cirka 130. Spilletid: 80 minutter.

En bekjennelse først: Å skrive om, og å vurdere kvaliteten på, det vi nokså slurvete kaller «world music er» vanskelig. Jeg skal bare snakke for meg selv. Mitt hode og mine musikalske referanser er så vestlige at man ikke skal veldig langt utenfor de amerikanske og vesteuropeiske firkantene før landskapet framstår som ukjent, hjernen strever og blikket flakker. Såpass snevert er utsynet vårt at vi kaller det «world music» hvis det er laget øst for Helsingfors eller sør for Malaga. Vi har laget én sjanger av det meste av verdens musikk. Jaha, ja?

Samtidig: Musikk er et universalspråk der nettopp det vi ikke er vant med, det vi ikke forstår helt eller klarer å analysere med vår egen verktøykasse kan treffe oss midt i magen likevel. Maijazz har gitt undertegnede flere sånne øyeblikk, mange av dem koblet til Vest-Afrika. ørkenbluesen, tradisjonsmusikk og ofte med fransk språk som en ingrediens.

Ikke alltid innertiere, men alltid forfriskende.

Les også

Maijazz kan gå en halv million i minus

Les også

Få med deg disse på Maijazz

Banebrytere fra Niger

Kveldens utflukt inn i dette litt ukjente var det Les Filles de Illighadad – «Jentene fra Illighadad»- som sto for. Gruppen kommer fra en liten landsby kalt Illighadad i Tuareg-regionen i Sahara i det vestlige Niger, Afrika. Godt utenfor min firkant, altså. De spiller folkesanger, kjærlighetssanger og hyllester til det nomadiske livet og kulturen de kommer fra.

Fatou Seidi Ghali er sjefå for det hele. Å spille gitar for kvinner med hennes bakgrunn er, har jeg lest meg til, banebrytende. Hele dette bandets eksistens er, om ikke et mirakel, så i alle fall en løvetann-gjennom-asfalten-historie. I en drøy uke har jeg hatt dem på øret for å bli litt klokere og litt akklimatisert til konserten i Folken.

Uttrykket er enkelt, på grensen til spinkelt. To gitarer, en for rytme og en for strengeplukk. En tromme sørger for å forsterke den jevne pulsen som Fatou Seidi Ghali holder med gitaren, og en tromme legger seg midt i. Vokalen er skarp, men tilbakeholden. Sangene er lange, de er i utgangspunktet ganske monotone. Et gitarriff, vokal som gjerne følger gitarsporet og midttemporytmer og går og går og går.

Her er få eller ingen tekniske C-momenter eller virtuositet slik vi kjenner fra firkanten.

Metoden er annerledes. Den jevne strømmen av sang, de to gitarene og trommen gir assosiasjoner til (klisjévarsel!) bølgende sanddyner. I perioder er monotonien øredøvende, og det hele framstår rett og slett som ganske kjedelig. Tre-fire låter, fascinerende og interessant, så sliter undertegnede med å finne interessante holdepunkter. Fra cirka 20 til 45 minutter var det sånn. Så skjedde det noe. Noen instrumentbytter, små variasjoner som ga store utslag, vokal som steg et knepp i intensitet, noen smil på scenen. Plutselig var det lettere å lytte, lettere å trampe takten og lettere å bare forsvinne inn i gitarene og trommene.

Utvider horisonten

Mot slutten var «Jentene fra Illighadad» ganske varme i trøya, og det var vi i salen også. Den meditative musikkens fellestrekk med postrocken og psykedelisk rock var tydelige (og pønkens forhold til gitarstemming), i alle fall for meg.

Å høre noe som ligger godt utenfor firkanten, og jeg snakker for egen regning, kan lett sende en i en av to grøfter. «Kjedelig, uforståelig» er den ene. Den andre er at man lar seg vilt begeistre og blir euforisk, bare fordi det er noe nytt og friskt. Andre kvalitetskriterier kastes på båten, gjerne i frykt for å framstå som intolerant og kunnskapsløs. Dette tuareg-bandet var sannelig ikke lette å bli helt kloke på, og det handler blant annet om denne firkanten.

Jeg havner på forsoningen (og feighetens) terningkast. Les Filles de Illighadad har definitivt kvaliteter. De er absolutt gode musikere. Det er uhyre spennende å gå på denne typen konserter, for du får utvidet horisonten. Så kan det også være både slapt, surt og kjedelig. Denne kvelden var litt av alt, men med en veldig fin avslutning. Og så, helt til slutt, en anbefaling: Gå på en konsert med noe som kommer fra sør for Malaga eller øst for Helsingfors. Ikke alt er knall, men horisonten utvides, og gudene skal vite at vi har veldig godt av det.

Les også

  1. Ny fin åpnings­konsert, 34 år etter den forrige

  2. Konfliktsky er denne musikken slett ikke!

  3. – Jeg vil ikke bli gammel i en kjedelig by

Publisert:
  1. Maijazz
  2. Musikk
  3. Konsertanmeldelse

Mest lest akkurat nå

  1. For folk vil koke over fra livet og ned, og fryse seg i hjel fra livet og opp! Genialt konsept!

  2. – Gratulerer med dagen fra Erik (4 ) og Frida (1)

  3. Historisk langt barnetog i Stavanger

  4. Mye vann i undergangen ved Rogaland Teater

  5. Stor oversikt over 16 kommuner

  6. «Lykkeland»-stjernen skal gjøre noe hun aldri har gjort tidligere