Sårt og ærlig om ungdom som sliter

Den norske dokumentaren «Nattebarn» er mer nærgående og ærlig enn det vi er vant til å se. Den er både vond og ubehagelig, men gir også grunn til optimisme for dem som sliter.

Sverre Kvamme og Petter Aaberg har regissert «Nattebarn», som i stor grad handler om dem selv.
  • Kine Hult
    Kine Hult
    Journalist
Publisert: Publisert:

Nattebarn

Skuespillere: Petter Aaberg, Sverre Kvamme, Miriam Øyna, Emma, Monica, Oliver, Cornelia. Sjanger: Dokumentar. Regi: Sverre Kvamme, Petter Aaberg
Nasjonalitet: Norge. Aldersgrense: 15 år

Grade: 4 out of 6

Undertittelen på plakaten til den norske dokumentarfilmen «Nattebarn» er «En film om å velge livet». Hele prosjektet startet imidlertid med det motsatte. Filmskolestudenten Petter Aaberg forteller åpenhjertig om sitt selvmordsforsøk, på en såpass utilslørt måte at det gjerne vil bli problematisert. Også metoden omtales, noe man generelt er forsiktig med i den offentlige samtalen i Norge.

Men dette er ikke en film som legger noe imellom - snarere tvert imot. De to regissørene Petter Aaberg og Sverre Kvamme er selv i aller høyeste grad medvirkende i filmen. Førstnevnte slipper oss inn i noen av sine aller mest private sfærer, inkludert på soverommet med kjæresten.

Ideen til filmen oppsto i etterkant av Aabergs selvmordsforsøk. Sammen med klassekamerat og kompis Kvamme, vil han lage en dokumentarfilm om folk som sliter. Det framstår som et i beste fall løst planlagt prosjekt, basert på en litt naiv tanke om at veien skal bli til mens de går. Det grenser nesten litt til det parodiske når to filmskolestudenter kjører rundt på nattestid på jakt etter en fest. Men denne ærligheten om sin egen metode er også en styrke for filmen, selv om man gjerne kunne etterlyst litt mer refleksjon omkring eksponeringen av sårbare personer på et tidligere tidspunkt.

For regissørene finner folk som sliter tungt, med selvskading, stoffmisbruk, angst og kjønnsdysfori. De fire personene det handler om dukker opp med jevne mellomrom, men den røde tråden i filmen er utviklingen til Aaberg selv. Han bruker åpenbart arbeidet for å komme bort fra sine egne suicidale tanker, likevel forstår vi snart at returen til det mørke stedet er snublende nær for ham. Det er hjerteskjærende å se hvor lite som skal til for at han mister fotfestet, og hvor vanskelig det er for folk som er glade i ham å hjelpe.

Filmen er heldigvis mer enn et slags terapiprosjekt for regissøren selv. Den gir en del usminkede og ubarmhjertige innsikter i hvordan det er å falle utenfor i samfunnet, på forskjellige måter. Den er ofte vond og se på, men samtidig veldig nyttig for alle som ønsker å forstå mennesker med selvdestruktive tendenser bedre.

Publisert:

Film- og tv-anmeldelser

  1. Den eldste Egersund-cowboyen: Et stille og fint portrett

  2. Går det an å teikna ein dokumentarfilm om Taliban? Absolutt!

  3. Burde vært bedre

  4. Dersom Aksel Lund Svindal hadde stilt til valg, kunne han tatt over landet på et kvarter

  5. Det er lett å forstå hvorfor hun vant prisen for beste skuespiller i Cannes

  6. Kan man forelske seg i en robot? Denne filmen prøver å svare på det

  1. Film- og tv-anmeldelser
  2. Filmanmeldelse
  3. Anmeldelse