Aiai, han synger godt

Sigvart Dagsland er i godt, gammelt slag på albumet «Elefanten i rommet».

Sigvart Dagsland gir ut sin første plate på fem år.
  • Leif Tore Lindø
    Leif Tore Lindø
    Journalist
Publisert: Publisert:
Grade: 5 out of 6

Sigvart Dagsland: «Elefanten i rommet» (Yellow Ball Music)

Sigvart Dagsland starter veldig, veldig godt. Tittelsporet er nydelig. En nær, varm ballade som vokser seg større og større. Et dempet piano leder veien, flere instrumenter melder seg på, Sigvart crooner seg varsomt gjennom en fin sang. Vi er omgitt av rød plysj, lysekroner og småblå akkorder. Praktfullt.

Allerede her blir vi minnet på Dagslands aller sterkeste kort: Han synger flettå av stort sett alle. Ikke bare har han stemmen. Han vet å bruke den. «Nå skjer det!» kommer med Steely Dan-vibber, og omveltning, smell og oppvåkning kan få oss til å tenke på bilulykken han var i.

«Dinosaur», som ender i gospel, tar opp spørsmålet om å være forbigått og passé. «Me bere deg» er et rent korverk, og i denne miksen er det alltid en følelse av at det er nettopp Sigvart Dagsland som har lagt grunnsteinen. Sangene har hans brennmerke, hans karakter og låter veldig sigvartsk.

Koret får følge av popfunken på «Prøva ein gang te», en sang 90-tallet nikker gjenkjennende til, men som ikke er all verdens interessant. En enda mer nådeløs gartner ville luket denne ut av albumet. Alt blir så meget bedre på neste spor. «Endelig heil» er tilbake til styrkene. Piano, litt dill og en god vokalist som synger en fin sang. Så enkelt, så fint.

Marthe Wang er duettpartner på «Kjærlighet». Igjen en elegant produksjon, men også her ville en streng gartner sagt at denne planten er det ikke så mye med. Litt dialektknoting, melodisk middels og en tekst som forviller seg inn i klisjeene.

Balladene sitter aller best på dette albumet. «Det beste som har hendt» er en ny, forsiktig sang der Dagsland veksler flott mellom luft og kraft i stemmen. Så følger han opp med et argument for at «det e jabnå så dræge», når han minner om at både sorg og eufori går over.

«Vit at det går øve» er nok en fin, slentrende sang, med elegant produksjon, koring og instrumentering. Ikke en sang for historiebøkene, men fint i noen minutter.

Dette albumets grunntone. Elegant, fint, nokså klassisk Sigvart Dagsland, en fryktelig god vokalist og litt variabelt materiale å lage reisverk av. Nostalgien og super8-filmene tar ham på mollstemte «Super», mens finalen er en fortsettelse av korverket «Me bere deg». Da har vi vært gjennom et album som henger fint sammen, er støpt i én, stor form, som nikker litt bakover til Dagslands tidligere bedrifter, men som også minner oss om at Sigvart Dagsland – om han er enda så mye dinosaur - på ingen måte er ferdig.

Nevnte vi at han er fryktelig god til å synge? Han er det.

Beste spor: «Elefanten i rommet», «Endelig heil»

Les også

  1. Morten Abel får ikke fred i sjelen, takk og pris

Publisert:

Plateanmeldelser

  1. Flott oppfølger

  2. Flotte versjoner

  3. Inderlig og godt

  4. Skikkelig gode drid

  5. Hva skal vi leve av etter olja? 90-tallsnostalgi er en mulighet

  6. Rett fra rockeklubben

  1. Plateanmeldelser
  2. Plateanmeldelse
  3. Sigvart Dagsland