Smarte, men blodfattige skrekknoveller

Bok: Atwoods penn er skarp i kantene, men borer ikke langt nok ned i karakterenes innerste.

Kanadiske Margaret Atwood, født i 1939, har mer enn 50 utgivelser bak seg. Den mest kjente er «A Handmaid’s tale».
  • Anna Serafima S. Kvam
    Litteraturkritiker
Publisert: Publisert:
Grade: 4 out of 6

Margaret Atwood: «Som man reder ligger man: Ni infame fortellinger». Novellesamling. 304 sider. Oversatt av Inger Gjelsvik. Aschehoug.

Høstmørket er her, og da kjennes det riktig med noen reale grøsserfortellinger. Men denne novellesamlingen innfrir bare nesten forventningene om frysninger på ryggen.

Margaret Atwood har flere titalls utgivelser bak seg og er mest kjent for «The Handmaid's tale». «Som man reder ligger man» er fra forfatterskapets senere fase og handler om kvinner og menn i livets høst. Fortellingene er i hovedsak selvstendige, men har flere tematiske fellestrekk. Menneskets mangslungne, og manglende, evne til å rydde i fortiden er ett. Dette utforskes innledningsvis i novellen «Alphinland», hvor vi blir introdusert for andre røde tråder: karakterenes forhold til skrivekunst, deres hevngjerrighet og deres maktblindhet.

Skrekkmotivene – her er både gjenferd og avkappede lemmer – røres nennsomt inn i karakterens hverdag, som ligner vår egen: En nært forestående klimakrise og kritikk av kjønnsmaktsordninger er blant motivene. I novellen «Brenn støvhaugene», hvor hovedpersonen Wilmas pleiehjem for rike oldinger beleires av miljøaktivister i babymasker, fungerer vekslingen mellom skrekkelige og realistiske elementer like godt som i «Tjenerinnens beretning». Demokratiets motstandsdyktighet mot kollektive katastrofer settes klokelig under lupen.

Dessuten utforskes forbindelsen mellom våre individuelle evner som mennesker og kollektive evner som menneskehet. Bærer de blodtørstige forfatterne, enkene og kjeltringene bud om at vi er fortapt i fellesskap? Sikkert er det uansett at Atwoods dårer byr på bittersøt latter; her er en elskerinne skildret som en legemlig varmeflaske overtrukket med rosa fløyel, og unge menn med skjegg som undersiden av et tusenbein. Oversetteren skal ha honnør.

Dessverre blir den sylskarpe tonen også et problem når den varieres for lite. Tross i at hovedpersonenes livshistorie og moral er høyst forskjellig, fremstår de mer og mer som samme overflate, mindre og mindre som kjøtt, blod og personlighet. Skildringer og indre dialoger som viste frem karakterenes individualitet og dybde, ville gjort det lettere å tro både på deres bestialitet og menneskelighet.

Publisert:
  1. Bokanmeldelse
  2. Anmeldelse
  3. Margaret Atwood

Mest lest akkurat nå

  1. Treneren etter Vikings første seriemedaljer på 14 år: - Vi hadde noe å bevise

  2. Viking-børsen: «Helt avgjørende for at medaljen er sikret»

  3. – Vi sitter her og fryser. Politikerne har ikke bakkekontakt

  4. Fauci om omikronvarianten: Oppmuntrende funn om alvorlighetsgraden

  5. Kristian er 39 år, men har over 20 år bak seg i festival- og eventbransjen. Dette er hans nye prosjekt

  6. Knut Arild Hareide flytter til Rogaland