Nobelprisen – eller herre-EM i litteratur?

KOMMENTAR: Er nobelprisen i litteratur et slags europeisk mesterskap for mannlige forfattere? Spørsmålet stilles hver høst – og svaret er nei, så enkelt er det ikke.

Hvis vi teller opp vinnerne av verdens mest prestisjetunge litteraturpris, er mennene i klart flertall. Og de fleste er europeere.

• Etter at den aller første prisen ble gitt til franskmannen Sully Prudhomme i 1901, har bare 16 kvinner fått den.
• Vi måtte vente til 1986 før den første afrikanske forfatteren, Wole Soyinka fra Nigeria, ble tildelt æren.

Kritikken er altså tilsynelatende både presis og velfortjent, om vi ser på tallene alene. Men det er ikke rettferdig å vurdere svenskenes tildelinger med nåtidens øye – bildet blir ganske annerledes om vi lar de første tiårene være historie og konsentrerer oss om nyere tid.

Ta dette, for eksempel:

• Av 22 tildelinger etter år 2000, er ni gått til europeere. Eller kanskje ti-elleve, sånn omtrent.

Omtrent? Ja, det er ikke alltid så lett å plassere forfatterne geografisk, som vi skal se. Og kvinnene stiller mye sterkere de siste tiårene, heldigvis:

Fra 2007, da Doris Lessing fikk prisen som den ellevte kvinnen og den eldste mottakeren så langt, er litteraturprisen delt ut 15 ganger. Seks av prisene er gått til kvinner. Ikke bra nok, men bedre enn totalbildet.

Og etter at nevnte Wole Soyinka fikk heder, ære og en god slump med penger i 1986, har seks andre afrikanere – eller forfattere med meget sterk tilknytning til Afrika – fått prisen. Det betyr faktisk at det afrikanske kontinent er bittelitt overrepresentert de siste 25 årene, hvis vi tar utgangspunkt i befolkningstall.

En slik matematisk fordeling gir lite mening, men det er minst to andre forhold som bør problematiseres:

Vest er best?

For det første er det nokså naturlig at de fleste prisene, fra 1901 av, er gått til vestlige forfattere. Årsaken er ikke bare den svenske juryens naturlige nærsynthet. Det mest utviklede markedet for litteratur fantes i Europa og USA, med store lesergrupper, store forlag og økonomiske og politiske forhold som gjorde det mulig for forfattere å jobbe.

Det er nemlig ikke tilfeldig at årets nobelprisvinner, Abdulrazak Gurnah fra Zanzibar og Tanzania, forlot sitt hjemland på 1960-tallet og har bodd og jobbet i Storbritannia det meste av sitt liv – både som forfatter, kritiker og litteraturprofessor.

Afrikaner? Hvem?

Minst like krevende er det å fote seg presist i et landskap som handler om nasjonalitet, kultur og etnisitet. For hvem er egentlig afrikaner?

Årets prisvinner Gurnah omtales som tanzanianer, selv om han altså forlot hjemlandet til fordel for Storbritannia allerede i 1968 – og selv om det står «Storbritannia» i kolonnen for «land» i Wikipedias oversikt.

I 1988 fikk egypteren Naguib Mahfuz prisen, som den aller første og hittil eneste arabisktalende forfatter. Han både bodde og arbeidet i hjemlandet, som er en del av det afrikanske kontinent, så den er grei.

Så blir det kanskje litt vanskeligere:

• Sørafrikanske Nadine Gordimer fikk prisen i 1991. Hun er hvit, men like fullt sørafrikaner, og hennes forfatterskap var tydelig preget av Sør-Afrikas politiske og kulturelle historie og samtid.

• J.M. Cotzee er også hvit sørafrikaner, og fikk prisen i 2003 – men bor nå i Australia. Er han afrikansk nok?
• Doris Lessing er hvit brite, fikk prisen i 2007, men bodde i 24 av sine første 30 år i daværende Sør-Rhodesia, dagens Zimbabwe.
• Jean-Marie Le Clézio (2008) er hvit franskmann, men også nært knyttet til den afrikanske øystaten Mauritius.

Ikke balanse

Dette betyr ikke at det litterære selskapet Svenska Akademien, som velger vinnerne, har balanse i sine litteraturgeografiske regnskaper. Asia, med verdens to mest folkerike land – India og Kina – er sterkt underrepresentert på listen, også om vi ser på de siste årene.

Etter at inderen Rabindranath Tagore fikk prisen allerede i 1913, har ingen andre indere fått den.

Bare to kinesere er tildelt nobelprisen i litteratur – Gao Xingjian (som nå er fransk statsborger) i 2000 og Mo Yan i 2012.

Til sammenlikning har sju svensker fått den, blant annet Nelly Sachs for sin «fremstående lyriske og dramatiske diktning, som med gripende styrke tolker Israels skjebne».

Hun var for øvrig jøde.

Født i Tyskland.

Og hun skrev på tysk.