Ozzy tar farvel med verden

Blir dette hans siste plate, har Ozzy Osbourne holdt koken helt til mål.

Publisert: Publisert:

Det er gått ti år siden forrige album fra Ozzy Osbourne. Foto: Sony ME

  • Geir Flatøe
    Journalist

Grade: 5 out of 6

Ozzy Osbourne: «Ordinary man» (Sony)

Kan man åpne en plate fra Ozzy Osbourne med en bedre tittel enn «Straight to hell?»

Han mener å ha fått hjelp fra høyere makter til å fullføre prosjektet, for såvidt et underlig utsagn fra Mørkets Prins.

Men det var ingen selvfølge at 71-åringen ville orke et nytt album. I fjor dreide overskriftene seg om sykehusinnleggelse med lungebetennelse og et stygt fall hjemme, der gamle skader ble slått opp. Senere kom nyheten om at han led av Parkinson.

Ikke noe av dette kan du merke på ham. En låt som «Goodbye» kunne han sunget for 50 år siden. Det er nemlig så lenge siden Black Sabbaths debutalbum kom ut og var på med å skape det vi i dag kaller heavyrock.

Ville han den gang kunne hatt med seg Elton John på en sang? Niks, men nå er «Ordinary man» til og med tittellåten her. Osbourne mente sangen minnet om Elton da han lagde den og vågde seg frampå med spørsmål om et samarbeid.

Foto: Sony ME

Ballader er ikke noe nytt fra Osbourne, men dette er kanskje den beste. Stemmene lyder merkelig godt sammen, og pianospillet er prikken over i-en. En suveren sang.

Tittelen kan få en til å frykte at de gamle herrer påberoper seg å være helt alminnelige menn, men teksten er heldigvis en annen:

Yes, I've been a bad guy

Been higher than the blue sky

And the truth is

I don't wanna die an ordinary man


Don't know why I'm still alive, legges det til, og det er noe man undre seg over i begges tilfelle.

Produsent Andrew Watt spiller gitar på albumet. Duff McKagan (Guns N' Roses) er bassist, og Chad Smith (Red Hot Chili Peppers) er trommis. Det gjør de svært så bra, som på spenstige «Eat me» inspirert av historien om en tysk kannibal.

Tom Morello og Slash er folk Osbourne har opptrådd med før, og det er ingen overraskelse at de dukker opp her. Derimot var det vel få som forutså at Austin Richard Post alias Post Malone skulle bli med i gjengen. Eller som Ozzy sa det: Who the fuck is Post Malone?

Kelly Osbourne visste det og dro faren med i studio, og samarbeidet førte til at produsent Watt lurte på om Ozzy kunne tenke seg å spille inn et album. Det var noe han mente han ikke var i stand til, men med et løfte om at det skulle være fort unnagjort, lot han seg lokke.

Post Malone-låten heter «It’s a raid» og funker langt bedre enn man har lov til å håpe. Det hjelper at Ozzy tar foten av bremsen og raser av sted på første halvdel.

Foto: Sony ME

Ikke alle samarbeid er like bra. Rapperen Travis Scott er gjest på bonuskuttet «Take what you want». Kanskje den gamle tungrockguden Ozzy finner nye disipler, men for gamle tilbedere er dette noe man med god margin kunne klart seg uten.

Noen opp- og nedturer blir det underveis. Ekkoet på «All my life» er ingen etterlengtet effekt, men «Under the graveyard» har et klassisk Sabbath-riff som griper låten i nakkeskinnet. Death doesn't answer when I cry for help, synger Ozzy.

«Today is the end» er halvbra, mens «Scary little green men» har et tøft refreng og en tekst om små, grønne menn uten å bli noe litterært høydepunkt.

Koringen og strykerne fører balladen «Holy for tonight» i retning Meat Loaf, uten at det er noe galt med det.

Dette kan bli den siste platen til en av rockens største. «Goodbye» er i tilfelle et av kuttene man vil minnes, båret fram av riffene og stemmen til Ozzy Osbourne:

No future, replace me, now I'm gone

Black dresses, black roses

The world keeps turning on

Cry for me, it's what I really want

I'm leaving believing

my work down here is done

Beste spor: «Straight to hell», «Ordinary man», «Eat me», «Goodbye».

Publisert:
  1. Anmeldelse
  2. Plateanmeldelse