Originalt og krevende om urban vold

BOK: Suverent språk, dvelende dramatikk om klaustrofobisk bysamfunn.

Publisert: Publisert:

Anna Burns (f. 1962) vokste opp i et katolsk arbeiderklassestrøk i Belfast. I 2018 vant hun Bookerprisen for med sin tredje roman, «Melkemannen».

  • Steinar Sivertsen
    Litteraturkritiker

Grade: 5 out of 6 stars

Anna Burns: Melkemannen. Roman. Oversatt av Kirsti Vogt. 366 sider. Oktober.

Da Anna Burns, som første nordirske forfatter vant den prestisjetunge Bookerprisen i 2018, høsta avgjørelsen både applaus og oppgitt hoderysting hos anmelderne.

Jeg kan forstå den sprikende responsen. Jeg-stemmen i romanen virker ofte usedvanlig energisk og oppfinnsom og skaper en hektisk pulserende, stream of consciousness-liknende tekst basert på brutt kronologi og med et voldsomt retorisk trøkk i enkelte passasjer. Samtidig er historien til det navnløse, kvinnelige «jeg» tidvis full av kvernende gjentakelser og med bevisste avvik fra vanlige beretterkonvensjoner. Den uortodokse tegnsettingen peker stadig nese til tradisjonelle kommaregler, da for å skape en raskere flyt i teksten. Det hender at nye, egenproduserte ord og uttrykk dukker opp – som når det heter «dra til helvetelig», «plutseligene ved ham», «pedagogesiske folk», «mer øyeblikkeligere» eller i form av sammensatte begrep som «tidlig-i-døden-opprørsmennene», «en av byens utafor-folkeskikken- kvinner». For meg rommer dette aparte, kompliserte, konsentrasjonskrevende formspråket mer enn fikse påfunn. Boka framstår i all sin særhet som en fortellerteknisk triumf.

Så den norske oversetteren må ha stått overfor en formidabel oppgave og ser ut til å ha løst vanskelighetene på eksemplarisk vis.

Spesielt er det også at aktørene i soga ikke bærer vanlige personnavn, og at byen og landet der dramatikken utspiller seg, ikke navngis. Den kvinnelige jeg-fortelleren, som er en av ti søsken, omtales f.eks. som «mellomsøster» eller «Gå og lese»-jenta. Hennes fortellerprosjekt er å se tilbake på 1970-tallet da hun som 18-årig jente utsettes for stalking fra den paramilitære maktpersonen «Melkemannen». Hun må takle en utidig rykteflom, har et seksuelt forhold til sin bilmekkende «kanskje-kjæreste», løper milevis rundt i lokale parker sammen med «tredjesvoger». Hun blir forgifta av «tablettjente», kjenner til den suicidale «atomgutt», og avlaster sin femti år gamle «mamma» når det gjelder omsorgen for tre beleste «veslesøstre» med sans for både Thomas Mann og Thomas Hardy.

Byen der handlingen foregår forblir navnløs, trolig for at leseren skal tenke på hvilket som helst totalitært samfunn. Men det kan knapt være tvil om at jeg-fortelleren skildrer det okkuperte, religiøst splitta, ekstremt voldelige, patriarkalske klassesamfunnet Belfast slik hun sjøl må ha opplevd det.

For her styrer paranoiaen det meste. «Statsfornektere» ikledd balaklava og Halloween-maske er i krig med både politi, invasjonssoldater fra landet «på andre siden av vannet» og med potensielt svikefulle informanter innen egne rekker. Hverdagen er oppheva. Overvåkingen virker total. Bilbomber truer. Sykehusbesøk er forbudt. Feil folk forfølges, straffes, likvideres, uten følger for voldsutøverne, enten de nå er «statlige» eller «revolusjonære».

Spesielt farlig kan livet fortone seg for en outsideraktig ungjente som forfølges av en eldre, gift paramilitær beiler. Hun stikker seg ut fra andre på flere måter, ikke minst ved at hun leser stadig nye, navngitte attenhundretallsbøker mens hun går, i protest mot det nittenhundretallet hun så sterkt misliker. Til tross for at «statsfornekterne» ber henne om å endre atferd, og hun kalles hovmodig i all sin egenrådighet, nekter hun å kutte ut løpeturene sine gjennom byens parker. Overrumplende, mot alle odds, kanskje, lar hun avslutningen på den tilbakeskuende, ofte dystre melkemannfortellingen få en viss optimistisk klang: «og et øyeblikk, bare et øyeblikk, var det så vidt jeg nesten lo.»

Lettlest er romanen ikke. Til det fins det for mange verbale mothaker og dvelende tekstsekvenser knytta til f.eks. en «kompressor» eller lett oppjaga tanker omkring det å bli utsatt for sladder og ikke bli trodd, verken av familien eller nærmiljøet ellers. Da hender det ikke sjelden at man ønsker seg færre ord, en fortetting av det språklige uttrykket, et sterkere dramatisk driv.

Men trøkket i formuleringene er i andre sekvenser frapperende og den verbale lekenheten, oppfinnsomheten, originaliteten virker i sum så gjennomført at for meg blir «Melkemannen» en tekst som utfordrer. Den irriterer og skaper rom for ettertanke. Den veksler mellom politisk-sosialt alvor og skeive, feministiske smil, slitsomme familiekrangler og voldsladde konflikter i et splitta bysamfunn befolka av katolikker og protestanter, rojalister og republikanere, en sta, uortodoks datter, truende, tafsende, ustadige menn og en konvensjonell, 50-årig tibarnsenke som brått forelsker seg og blir ungpikeaktig usikker igjen.

Publisert: