Gamle sagn og hedenske ritualer på mystisk slott i Skåne

KRIM: Velskrevet katt-og-mus-lek fra Sveriges nye krimstjerne.

Denne artikkelen er over tre år gammel

Anders de la Motte: Våroffer. Krim. 519 s. Oversatt av Bodil Engen. Aschehoug.

Charlotte Brontës gotiske romanen «Jane Eyre» fra 1847 av handler om guvernanten Jane og den mystiske slottsherren Rochester som bærer på en dyster hemmelighet. Det er mange elementer i Anders de la Mottes siste roman som får meg til å tenke på nettopp «Jane Eyre».

Bokelund slott i Skåne står sentralt i handlingen. Der bor den folkesky lillegreven i Vestfløyen. Slottet eies av en stiftelse, og det pusses nå opp for å brukes til restaurant og overnatting. Daniel og Thea flytter inn i Kuskehuset for at Daniel skal administrere driften av restauranten mens Thea har fått jobb som distriktslege.

I århundrenes løp har det dødd tre unge jenter i slottsskogen, alle under mystiske omstendigheter. På syttenhundretallet druknet Isabelle i vollgraven og på attenhundretallet falt Eleonor av hesten. Tredje dødsfall skjedde på Valborgsnatten i 1986. Da ble den 16 år gamle Elita Svart drept av under en hedensk seremoni, der hun og noen mindre barn kopierte gamle ritualer knyttet til Valborgsmessen og sagnet om den mystiske Bladmannen som rir på en spøkelseshest.

Thea begynner å interessere seg for både sagnet om Bladmannen og drapet på Elita Svart. Hun oppdager snart at her er det mye som ikke stemmer, og at folk i bygda er svært uvillige til å snakke om saken. Alle er vennlige, ubehagelig vennlige, men alt hun møter er en sump av løgner og halvsannheter. Etter hvert som hun graver dypere, opplever hun både å bli truet og å finne paralleller mellom Elitas historie og sitt eget liv.

Anders de la Motte (f. 1971) har hatt stor suksess de siste årene med bøkene «Sensommer», «Høstdåd» og «Vinterild». «Våroffer» er fjerde og siste bok i denne årstidskvartetten. Alle bøkene foregår på fiktive steder i Skåne og de kan leses uavhengig av hverandre. Felles for bøkene er at de foregår delvis i nåtid og delvis på 1980-tallet. Forfatteren skal være inspirert av sin egen oppvekst i Skåne, og det hviler en nostalgisk stemning over alle bøkene.

Den velskrevne historien i «Våroffer» er bygd opp som et puslespill, med mange brikker, og det blir Thea sin jobb å pusle det hele sammen. Intrigen er utspekulert, og forfatteren leker katt-og-mus med leseren, slik at når vi tror vi har gjettet hvem som er morderen, skjer den en ny vri. Den innlagte spøkelsesfortellingen bidrar til å øke spenningen. Hovedpersonen Thea er både klok og sårbar, og lett å identifisere seg med. I likhet med mange i bygdemiljøet, har også hun sine skjeletter i skapet som hun må ta et oppgjør med.