Sjokket fra det gamle

KLASSISK: Vil du høre Matteus-pasjonen lyde romantisk til tusen og med en inderlighet du ikke skulle tro var mulig: Hør på Mengelbergs innspilling fra 1939!

Publisert: Publisert:

  • Arnfinn Bø-Rygg

Bach: Matteus-pasjonen. Solister, Amsterdam Toonkunst kor, Zanglust guttekor;
Concertgebouw-orkesteret, dir.: Willem Mengelberg. 3 cd-er. Naxos historical.

Grade: 6 of 6 stars

Denne innspillingen, som man også kan høre på You Tube, men er et absolutt must på et godt stereoanlegg, virker på oss i dag som et sjokk. Et sjokk fra det gamle. Eller som noe helt fremmed, annerledes. For den tradisjon den store hollandske dirigenten Willem Mengelberg knytter an til, er den fra slutten av 1800-tallet. Han står i tradisjonen fra Wagner, Bülow, Mahler. Mahler vurderte Mengelbergs oppførelser av sine symfonier for å være kongeniale; de to var også venner. (Hør cd-en med Mahlers Fjerde!).

Mengelberg forlangte det nesten umulige av Concertgebouw, et orkester han ledet i 50 år og som ble et av verdens beste. Et verk av Richard Strauss tok det f.eks. en hel måned å øve inn. Hvor nøyaktig og inngående Mengelberg arbeidet med verket, kan vi studere i hans dirigentpartitur til Matteus-pasjonen i Gemeentemuseum i Haag; notene er nesten ikke synlige bak alle skribleriene. Forskning har her et sisyfosarbeid å gjøre!

Ekspressivt klangteater

Opptaket av Matteus-pasjonen er gjort i den akustisk fortrinnlige Concertgebouw-salen 2. april 1939. I 2004 ble dette århundre-opptaket tilgjengelig på Naxos Historical. Mengelberg oppførte Matteus-pasjonen langfredag hvert år fra 1899 til 1945. Mens Nikolaus Harnoncourt i sin retningsgivende historistiske fremførelse fra 1970 hadde 40 sangere – siden er det blitt 16-24! – har Mengelberg to store kor og et massivt orkester. I forhold til dagens fremførelser både irriterer og fascinerer Mengelberg. Men enda mer foruroliger det en lytter av i dag hvordan tempoet formes helt fritt, med agogiske rykninger (forskyvning av tempo og rytme), som får oss til å føle noe fullstendig subjektivt, eksentrisk, ja, idiosynkratisk. Men likevel er dette, slik Mengelberg så det, hva et kunstverk skal formidle gjennom fortolkning. For tempoet er en funksjon av musikkens form og melodi. Og fortolkeren er ikke bare en formidler, men et slags rør for musikken selv; dirigenten er selv en kunstner. Resultatet blir i Matteus-pasjonen et helt egenartet klangteater. Hør f.eks. på innledningskoret (cd1, spor1), hvor sublimt det klinger i all sin episke bredde og lengde (Det varer i 11 minutter, mot ca. 6 minutter hos Gardiner). Koralene virker nesten som om de ikke kommer av flekken. Det gjør et sterkt inntrykk!

Gripende

Enda mer gripende er scenen med Peters gråt (som Bach også tok inn i Johannes-pasjonen, selv om Johannes-evangeliet ikke nevner dette); hør hvordan ordet «gråt» her blir «kjød» så å si, ved at det i all sin langsomhet (cd 2, spor 13) tar tak i vår egen kropp; på ordet «bitterlich» – altså at Peter gråt bittert (sårt) – er hver tone/stavelse i ordet aksentuert, henimot det nesten ikke-hørlige. Arien (Erbarme dich, cd 2, spor 14) som følger, er her virkelig en klage, som det står i teksten, og ikke noen flyktig affekt.

Det er en manieristisk chiaroscuro (lys/skygge-effekt) i klangbildet hos Mengelberg, som gjør hele pasjonen realistisk, slik som i Caravaggios malerier. Hør bare på scenen der Jesus utbryter «Herre, hvorfor har du forlatt meg?» (cd 3, spor 5). På ordet «verlassen» blir stavelsene så retorisk aksentuert at vi – ja, føler det i kroppen. Mon ikke dette var poenget med at «ordet ble kjød»? For hva skulle det ellers være? Iallfall ikke noe annet i Matteus-pasjonen, som slutter med at kvinnene begråter Jesu død (cd 3, spor 11). Og så ferdig med det! Ingen oppstandelse eller andre dogmer her.

Motpolen

Bach: Matteus-pasjonen. Solister, Monteverdi-koret, English Baroque Soloists, dir. John Eliot Gardiner. 3 cd-er. Harmonia mundi (Soli Deo Gloria).

Grade: 6 of 6 stars

Dette er motpolen til Mengelbergs tolkning. Man er fristet til å sitere førsokratikeren Heraklits bonmot om at ingen kan stige ned i samme elv to ganger. Hvorfor ikke? Jo, fordi annen gang er både vannet et annet og en selv er forandret. Gardiner ventet nesten 30 år før han andre gang steg ned i samme elv, les: Bachs Matteus-pasjon. Første gang var i 1988, og denne innspillingen ble, ved siden av Harnoncourts, retningsgivende for historisk oppførelsespraksis. Så hvorfor en gang til? Jo, Gardiner har noe nytt (!) å by på. Når det gjelder tempo, er det omtrent ingen endring. Gardiner holder seg til Bach-forskeren Joshua Rifkins anvisninger, men han er ingen dogmatiker, ingen Bach-fundamentalist. Det påfallende nye er at solistene utgår fra koret, de er altså ikke opera-sangere. Og alle synger utenat. Det merkes! Kontratenorene og kvinnesopranene synger riktignok med en sart, britisk aksent. Men de synger presist, klanglig eksakt og modulerer uttrykket med individuell emfase. «Overalt der Matteus-pasjonen fremføres, er der kirke», mente Furtwängler i 1934. Og det stemmer også i 2019. Gardiner vil ikke ha noen teatralsk forestilling. Matteus-pasjonen er, i motsetning til Johannes-pasjonen, meditativ, «scenen er tom», som Gardiner uttrykker det i sin Bach-bok. Desto sterkere skal sangens og instrumentenes eget dramatiske uttrykk være.

Matteus-pasjonen fra Mainz

Bach: Matteus-pasjonen. Solister, Bachchor Mainz, Bachorchester Mainz, dir.: Ralf Otto. 3 cd-er. Naxos.

Grade: 5 of 6 stars

I fjor, til påsketider, kom disse musikerne med Bachs Johannes-pasjon. Den ble anmeldt her i avisen 28. mars. Tidligere har den samme besetningen utgitt Juleoratoriet. Nå, i passende tid før påske, foreligger Matteus-pasjonen. Opptaket er fra Christuskirche i Mainz, et akustisk ideelt rom for Bachs pasjoner.

Om den er overflødig, siden det fins ca. 80 forskjellige innspillinger fra før av Bachs storverk?

Nei.

Ottos tolkning er hverken såkalt «autentisk» eller romantiserende. Dvs. den prøver hverken å basere seg på de få musikerne Bach hadde til rådighet under uroppførelsen i 1736 (i alt 22 medvirkende), eller overøser oss med massive korpartier. Koralene tas i et ganske langsomt tempo, klinger ikke lystelig som i mange fremførelser som prøver å være historisk korrekte. Og når det gjelder sangerne: Hør hvordan Jesus selv (sunget av Matthias Winckler, bass) tolker «Meine Seele ist betrübt...» – vakrere og mer smertelig kan det ikke gjøres (Cd 1, spor 18).

Publisert: