Barndomsscener og herlig korkunst

Subtilt klaverspill og vakker korkunst.

Publisert: Publisert:

Det norske solistkor. Konsert i Domkirken. Foto: Marie von Krogh

  • Arnfinn Bø-Rygg
    Professor emeritus ved Institutt for musikkvitenskap, UiO
iconDenne artikkelen er over ett år gammel

Det norske solistkor. Konsert i Domkirken. Foto: Marie von Krogh

Det norske solistkor. Konsert i Domkirken. Foto: Marie von Krogh

Det norske solistkor. Konsert i Domkirken. Foto: Marie von Krogh

Det norske solistkor. Konsert i Domkirken. Foto: Marie von Krogh

Verk av Schumann, Bach og Kurtág.

Christian Grøvlen klaver, Det norske solistkor, dir.: Grete Pedersen.

Matiné i Domkirken, lørdag.

Pianisten Christian Grøvlen er under festivalen med på en rekke konserter av ulike slag. På lunsjkonserten i Domkirken lørdag hørte vi ham i Schumanns Kinderszenen, korte stykker som i og for seg er lette å spille, men vanskelig å spille fint: det må være noe barnlig, men i høy grad også noe poetisk over stykker som Träumerei, Kind in Einschlummeren, Der Dichter spricht. Kinderszenen omfatter 13 korte karakterstykker som henviser til forskjellige stemninger. Grøvlen spilte disse stykkene subtilt, og uten at det ble sentimentalt eller at tempiene ble tatt for fritt. I Ritter vom Steckenpferd (Kjepphestens ridder) var det kontrasterende rytmikk, høyt tempo og en absolutt klarhet. I det siste stykke (Der Dichter spricht) klang resitativet delikat i pianissimo. Her er det Schumann selv som taler!

Bach og Kurtág i skjønn forening

Det norske solistkor har under Grete Pedersens kyndige og inspirerende ledelse utviklet seg til stadig nye høyder, til et kor som tolker samtidsmusikk like overbevisende som de er fortrolige med eldre musikk. Det hørte vi til slutt på matiné-konserten lørdag, i Bach og György Kurtág.

     Jesu, meine Freude er den mest kjente av de syv motettene Bach skrev. Denne femstemmige motetten klang usedvanlig vakkert i kirkerommet. Det norske solistkort lar på en forbilledlig måte ordene få et gjennom-musikalsk åndedrett. Pedersen hadde valgt å koble Kurtágs Omaggio a Luigi Nono (fra 1979) til Bach, og også innlemme en del fra Kurtágs verk i motettens vers Gute Nacht, o Wesen. Slik gikk vi glipp av den uttrykksbuen som, når verket spilles under ett, spennes mellom talesang og hymnisk sang som gir assosiasjoner til gammelrussisk kirkemusikk. Men det vi fikk i stedet, var en slags fremmedgjøring av Anna Achmatovas og Rimma Dalos’ russiske tekster, en slags underliggjøring som lot det falle lys fra Bach over Kurtágs tonespråk. Det var så absolutt virkningsfullt.

Publisert:

Mest lest akkurat nå

  1. Denne kreftforma er spesielt utbreidd blant menn i Rogaland. Dette kan vere forklaringa

  2. Silje Gaarder rydder bare et kvarter hver dag. Likevel er det strøkent. Her er hennes beste tips.

  3. Fjernet ulovlig garasje, men Atle har likevel fått 40.000 kroner i tvangsmulkt

  4. Biden har økt ledelsen det siste døgnet

  5. – Hvis jeg ikke engasjerer meg nå, og naustet på Sør-Bokn blir revet, kommer det til å irritere meg resten av livet

  6. Drømmeinnhopp for Hauge – scoret for Milan: – Veldig imponerende

  1. Klassisk musikk
  2. Kammermusikkfestivalen