En fest av en thriller

KRIM: Mick Herron er den nye stjernen blant agent- og krimforfatterne. «Sløve hester» viser at det er fortjent.

Publisert: Publisert:

Mick Herron skaper helter som virkelig har tabbet seg ut.

Grade: 5 of 6 stars

Mick Herron: Sløve hester. Oversatt av Inge Ulrik Gundersen. 390 sider. Aschehoug.

For ti år siden skrev Mick Herron en agentroman som på nesten profetisk vis varslet britisk Brexit og Boris Johnsons maktovertakelse. Etter noen omveier ble boken løftet fram fra nestenglemsel, og nå er den endelig på norsk – som første av tre.

Og her skal dere følge med, folkens, for Herron er den nye stjernen, og persongalleriet hans er noe av det stiligste vi har sett på lange tider.

«Sløve hester» er nemlig fortellingen om britiske agenter som virkelig har tabbet seg ut. Sjefene vil ikke risikere å kvitte seg med dem, det er for farlig å slippe dem helt løs, derfor plasseres de langt utenfor det gode selskap og får holde på med uviktige greier som ingen bryr seg om. Vi snakker altså om en gjeng tapere som forakter andre mer enn de forakter seg selv, eller omvendt.

Men så, surprise, surprise, ramler de oppi en situasjon som blir ekstremt dramatisk: En ung engelskmann med pakistansk bakgrunn blir kidnappet av britiske rasister som vil kappe av ham hodet og publisere det hele på nettet.

Så enkelt er det selvsagt ikke. Dette handler om storpolitikk, hemmelige tjenester er involvert på finurlig vis, og sløkkasene på de støvete, bortgjemte kontorene begynner å tro på seg selv. Mick Herron skifter synsvinkel i et bankende kjør, og han sjonglerer konflikter, kriser, teorier, tåkelegginger og løsninger på elegant vis. Du skal riktignok lese godt for å få med alle vriene og tvistene, men det er verdt det, for dette er både tankevekkende, spennende, morsomt og hardtslående på den rappkjefta måten.

Ingen innvendinger? Jo, noen miljøskildringer er overtydelige, og oversetteren bommer vel når han skriver at bilen parkerer ved et taksameter? Dessuten tar det nok litt for lang tid før boken får opp tempoet, vi må bale oss gjennom over hundre sider miljø- og personskildringer før spenningen tar over. Men derfra og ut er dette en fest.

I alle fall hvis du morer deg over den ironiske, sleivete fortellerstilen av denne typen, der en tidligere berømt, nå skandalisert journalist beskrives effektivt i elleve ord: «Når han ble gjenkjent av drosjesjåfører, var det av feil grunn.»

Publisert: