Et gjesp i etterkrigsmørket

BOK: Krigslys imponerer, for det er godt gjort å skrive så kjedelig om noe så spennende.

Publisert: Publisert:

  • Steinar Brandslet
Grade: 3 of 6 stars

Michael Ondaatje. Krigslys. Roman. 302 sider. Oversatt av Ingrid Haug. Aschehoug.

1945 i London. Krigen er over og mor og far har hemmeligheter. Ikke sånne hemmeligheter som alle morer og farer har for barna sine, men ekte hemmeligheter i en tid der så mange i Europa har noen å hate og kanskje noe å hevne. De drar og overlater barna til nær fremmede.

Sønnen blir senere nysgjerrig og søker etter spor som ingen vil han skal finne. Alt dette burde vært spennende, fordi etterkrigstiden hadde millioner av dramatiske historier å by på, og de færreste ble fortalt.

Noen vil sitte i kosesofaen med den eksklusive teen sin og sukke bedåret over Krigslys fordi Ondaatje jo er så klok og så varm og så øm og så vakker og berømt fordi han skrev Den engelske pasienten. Dem om det.

Men visdomsordene er noen ganger selvfølgeligheter, andre ganger rent sludder eller meme-materiale, til tider av sorten som gutter prøver å forføre studiner med, men om de lykkes er det enten på tross av forsøkene eller fordi jentene synes synd på dem eller trenger noe.

Ondaatje har gjort glitrende forarbeid og sprudler elegant i stilen, men antakelig er han en sånn som du ikke vil sitte ved siden av under en bryllupsmiddag du ikke kan flykte fra og du må lide deg gjennom timevis med detaljer om sånt som du aldri vil bry deg om.

Innimellom er historien snirklende og gjør deg litt nysgjerrig. Men kanskje er det fordi boka er så drømmende og liksomfilosoferende at du ikke helt tror på hovedfigurene i den. Eller kanskje er det fordi noen av dem egentlig er ganske frastøtende. Jeg bryr meg bare ikke om hva som skjer med dem.

Boka tok slutt uten at jeg merket det, for jeg bladde om og til min overraskelse var de siste sidene en takk til omtrent alle folk Ondaatje noen gang har møtt, og samtlige hadde visst noe med denne boken å gjøre. Det burde de latt være.

Publisert: