Elskerinnejeger

BOK: Lettvint og forutsigbar roman som kunne hatt godt av å bli eltet og knadd en runde til.

Publisert: Publisert:

Smilefjes og tommel opp er ikke det første Aftenbladets anmelder tenker på etter å ha lagt Victoria Durnaks «Smilefjes. Tommel opp. Regnbue.» fra seg. Foto: Marius Viken

  • Sigmund Jensen
    Forfatter og litteraturkritiker

Victoria Durnak: Smilefjes. Tommel opp. Regnbue. Roman. 150 sider. Flamme Forlag.

Victoria Durnak (f. 1989) utmerket seg allerede i debuten som en særegen og uforutsigbar forfatter med spenstig språk og besnærende perspektiver, og har også stadfestet dette inntrykket i senere utgivelser.

I årets «Smilefjes. Tommel opp. Regnbue» er det imidlertid noe som lugger, og smilefjes og tommel opp er nok ikke det første man tenker på etter å ha lagt boken fra seg. Det handler om jeg-fortelleren Ivana, som vil bli skuespiller, men ikke kommer inn på Teaterhøgskolen. Hun blir kontaktet av Kaja, som er forlovet med Jostein, som har et forhold til Sunniva, som er den Kaja vil at Ivana med sitt skuespillertalent skal gjøre seg til venns med, for så å få henne til å «ditche» Jostein. Tja. Man kan vel tenke seg en hel rekke andre måter å ordne opp i slike ting på enn å hyre en elskerinnejeger, men la gå.

Der Durnaks tidligere bøker er oppsiktsvekkende originale, er denne tannløs og forutsigbar, enten man finner plottet troverdig eller ikke: «Nå liker jeg plutselig Sunniva. Det var ikke planen». Og der forfatteren før har underholdt med slentrende sjarm og underfundige refleksjoner, fremstår dette som språklig likegyldig, for ikke å si lettvint. Det er grenser for hvor mye man orker av garderobekulturen i treningsstudioer og strenge sunnhetsregimer med havregrøt til frokost, og verken Ivana, Sunniva, Kaja eller relasjonen mellom dem, eller de mulige årsakene til spionasjen og elskerinnejakten, er tilstrekkelig til å holde på leserens interesse.

Heller ikke spenningselementene som tilføres eller skildringen av vennskapsforholdet mellom Sunniva og Ivana fortoner seg som noe annet enn pussige, overfladiske og ikke særlig velbegrunnede påfunn.

Det mest ergerlige er at forfatteren presterer under sitt nivå. For helt uten kvaliteter er dette ikke. Fortellerteknikken er springende og assosiativ, slik vi kjenner den igjen fra Durnaks tidligere bøker, med skarpe observasjoner og kvikke replikker, der jeg-fortelleren spekulerer fritt omkring mennesker hun møter og ting som hender, og blander inn artig kuriosa og pussige funfacts om ymse emner og objekter.

Dessverre er ikke dette tilstrekkelig til å avhjelpe manglene eller dempe hovedinntrykket av en roman som fremstår som uferdig. Men forhåpentligvis er dette bare et feil- eller hvileskjær, før Durnak på ny svinger seg opp til de litterære høyder som vi tross alt vet hun har inne.

Grade: 3 out of 6 stars
Publisert: