Blant årets vakreste plater

29 år gammel har hun fått oppleve hva kjærlighetssorg er.

Publisert: Publisert:

Courtney Marie Andrews avsluttet i fjor et ni år langt forhold. Albumet er et slags brev til eksen. Foto: Alexa Viscius

  • Geir Flatøe
    Journalist

Grade: 5 out of 6

Courtney Marie Andrews: «Old flowers» (Fat Possum/Loose)

Forholdet som sprakk til slutt, varte i ni år.

Det finnes en million plater og sanger om dette, sier hun selv. Og ikke ulikt mange av disse platene, beveger sangene hennes seg fra smerte og ensomhet og fram til å finne seg selv igjen. Sjangeren er folk og country.

Som hun sier, er det lagd en uhorvelig mengde oppbruddsplater. Det skal noe til for å markere seg på dette feltet, men hun bruker bare noen sekunder på å avdekke den innerste, såreste nerven.

Åpningen «Burlap string» handler om det som var og som fortsatt burde vært der:

In a small West Coast town

There’s a family and a house

Where the memories of us belong

We used to live there

Free of worry, free of care

Free of pain and what we’d become

Om hun bare kunne gå tilbake dit, ville hun plukket ville blomster, knyttet dem sammen med hyssing av jute og fortalt ham hva han betyr for henne.

Foto: Alexa Viscius

«Guilty» handler om løsrivelsen og følelsen av skyld. I «If I told» går hun tilbake til starten og forelskelsen, men avslutter med en setning som varsler dårlig: But I can tell when your eyes meet mine, that the truth isn't your reply.

«Together or alone» er en flott pianoballade med samme tema: Didn’t believe what you said, but I loved those pretty lies. En mellotron sender oss tilbake i tid.

Sannhet er et stikkord for platen. Det er bedre å leve i sannhet, enn i et forhold bygd på løgn. Hun hevder å holde seg til sannheten mens hun skildrer forholdet til en person hun elsker og bryr seg om, men som hun ikke klarer å være sammen med lenger. Lett er det likevel ikke, noe desperate «Carnival dream» formidler.

Med seg på platen har hun bare bassist Matthew Davidson fra Twain og trommis James Krivchenia fra Big Thief. Produsent er Andrew Sarlo, som lar vokalen og budskapet være det sentrale. Samtidig er Andrews’ sans for iørefallende melodier minst like sterk som på gjennombruddsalbumet «May your kindness remain».

Tekstmessig lykkes hun også bra. Tittelkuttet «Old flowers» er et fint bilde på død kjærlighet; det nytter ikke å vanne gamle blomster.

I don’t see you that way

Not the way I did before

I’m not your object to break

You can’t hold me like I’m yours

Løsrivelsen fortsetter i lavmælt vakre «Break the spell». En fortryllelse varer ikke evig.

Platens lyseste sang er «It must be someone else’s fault» der hun fortsatt gråter mer enn et menneske burde gjøre og feels like I’ve gone crazy, like the women in my family usually do. Likevel gir den følelsen av at hun har funnet bakkefestet igjen.

I «How you get hurt» innser hun at det er best å la fortid være fortid, før hun avslutter med å ønske ekskjæresten alt godt i «Ships in the night». De var skip som møttes i natten, men som nå seiler i hver sin retning. I’m sending you my love and nothing more.

Dermed har hun avfunnet seg med bruddet og kan gå videre. Det gjør hun med en stemme et sted mellom Jenny Lewis og Linda Ronstadt, og med en låtskriver-evne som kan bringe henne minst like langt.

Beste spor: «Burlap string», «If I told», «Old flowers», «Break the spell».

Publisert:
  1. Anmeldelse
  2. Plateanmeldelse