Selvportrett i en digital tid

UTSTILLING: Her er en kunstutstilling utenom det vanlige; den er interessant både i form og innhold, og den er flott gjennomført.

Publisert: Publisert:

Violet Dennison, “Dance Dance Revolution”, video still. Foto: Trond Borgen.

  • Trond Borgen
    Kunstkritiker og forfatter
iconDenne artikkelen er over ett år gammel
Grade: 5 of 6 stars

Kunsthall Stavanger:

Violet Dennison: Tell Me How to Feel

Diverse teknikker.

T.o.m. 2. juni.

Amerikanske Violet Dennison gjør utstillingen til et slags utvidet selvportrett – ikke ved hjelp av de klassiske, konvensjonelle virkemidlene (maleri og tradisjonell skulptur finnes ikke her), men ved en konsekvent bruk av data, algoritmer, koder, kryptering og lyd. De algoritmene som ligger skjult for oss, i digitale systemer, styrer i stadig større grad hverdagen vår i det postindustrielle samfunnet; det er hva Dennison henter fram og forvandler til et selvportrett.

Tørt og kjedelig, sa du? Langt ifra – bruker du litt tid til å synke inn i denne utstillingen, gir den mye tilbake.

Tørt og kjedelig, sa du? Langt ifra – bruker du litt tid til å synke inn i denne utstillingen, gir den mye tilbake. Abstrakt, sa du? Javisst – det er nettopp denne kvaliteten som gjør utstillingen interessant og god.

Ett av de utstilte arbeidene er en mengde bittesmå objekter, prikker nærmest, strødd utover en gallerivegg. Faktisk er de en visualisering av det helt usynlige: det elektromagnetiske feltet hun har kartlagt i atelieret sitt i New York. Dette gjør hun på helt konkret vis: de små prikkene er kobberavstøpninger av genmodifiserte kornfrø, hver med sin lille brikke som sender ut elektromagnetiske signaler i galleriet, brikker vanligvis brukt til nøyaktig å bestemme hvor en gjenstand befinner seg på jordkloden. Fra sitt atelier har hun transportert elektromagnetiske signaler til den utstillingssalen jeg befinner meg i. Jeg kan ikke merke signalene på kroppen, ei heller høre dem. For meg blir det et trosspørsmål; skal jeg stole på kunstnerens påstand om at slik er det?

Det usynlige

Dennison stiller altså ut noe som er helt usynlig, og hun gjør det på en konkret, synlig måte. Slik åpner hun for et tillitsforhold mellom kunstner og publikum; hun trekker oss inn i sin kunstneriske verden, slik all kunst jo gjør. Så er det vel ikke så underlig eller uforståelig likevel, for dette er noe de fleste kunstnere har gjort å århundrer, nemlig å flytte kunsten sin fra atelieret til visningsstedet.

Violet Dennison, “Chapter One: Nothing Really Mattress [sic] But I Guess I Knew That All Along” makramé; “Divination”, lydinstallasjon av spådom. Foto: Trond Borgen.

I en annen sal forvandler hun andre fragmenter av eget liv til musikk. «Divination» (Spådom) er et lydverk som helt konkret består av iPhone-høyttalere og lydkabler montert med grafisk klarhet og renhet på to vegger. Det vi hører her er et mediums spådom om Dennisons framtid – ikke som forståelige setninger, men som kryptert informasjon som spinner sin lyd elegant og vakkert i rommet. Her består selvportrettet av hendelser fra kunstnerens biografi som ennå ikke har skjedd, og som antakelig heller ikke noen gang vil inntreffe.

Det mekaniske

I den doble videoprojeksjonen «Dance Dance Revolution» ser vi noen danse til mekaniske signaler fra en maskin, med lyd fra maskinen omskapt til morsetegn med fire ulike lydbølger. Vi ser bein som frenetisk prøver å kopiere maskinen, men som strever hardt for å henge med. Det er som om skjelettets mekaniske bevegelser prøver å knekke de skjulte kodene, for å føye seg etter en digital verden som alltid vil ligge foran menneskets bevegelser. Jeg kunne kalle det kodeknekkerkunstens knokkelrasling. Og midt i videobildene åpenbarer det seg etter hvert en bevegelse av farger og geometriske figurer som vi gjenkjenner fra den mer tradisjonelle kunstens verden, som om knokkelraslingen kan skape en rik estetisk og åndelig verden.

På gulvet i et tre av salene står kurvformede objekter laget av plast i makraméteknikk; knuter føyd sammen, som til kropper som antyder menneskets nærvær i en verden som i stadig større grad domineres av digitale koder og av lyder som ruller og går, fordi de ikke lar seg kontrollere av andre enn dem som har programmert dette. Her står mennesket fortsatt oppreist; her er kunstneren med sitt utvidede selvportrett: ikke bare eksisterer hun i det uhåndgripelige digitale, men også i håndens arbeid i møysommelig knuteknytting. Dette er hennes verden.

Publisert:

Mest lest akkurat nå

  1. Vanlig skjenking fra neste uke

  2. Suldal: Leiteaksjon etter 7-åring - funnet på stein ute i elv

  3. Blir dette nå Jærens dyreste hus?

  4. «Syden»-drømmen til Wirak har strandet

  5. Dette er Vikings plan før seriestarten

  6. Stavanger kommune bes om å ta en aktiv rolle for datasenter i Time og 8000 nye arbeidsplasser

  1. Utstilling
  2. Kunst
  3. Trond Borgen
  4. Anmeldelse
  5. Kunstanmeldelse