Gjør inntrykk på flere måter

BOK: Velskrevet og innsiktsfull metaroman om en dysfunksjonell families skjøre relasjoner.

Publisert: Publisert:

Sentralt i Merethe Lindstrøms nye roman «Fuglenes anatomi» står tre kvinner, alle omsluttet av mørke. Foto: Forlaget Oktober/André Løyning

  • Sigmund Jensen
    Forfatter og litteraturkritiker

Grade: 5 out of 6 stars

Merethe Lindstrøm: Fuglenes anatomi. Roman. 192 sider. Oktober.

Bøkene til prisbelønte Merethe Lindstrøm (f. 1963, deb. 1983) kjennetegnes av et følsomt, presist og usentimentalt språk, og et usedvanlig gehør for stillhet og stemninger mellom mennesker, idet teksten langsomt og spørrende innsirkler eksistensielle tilstander og mellommenneskelige relasjoner.

Den navnløse, middelaldrende kvinnelige jeg-fortelleren i «Fuglenes anatomi» er i likhet med Lindstrøm selv født i Bergen, forfatter og bosatt i England. Observasjoner og karakteristikker hun noterer i en notisbok, synes alltid å peke fremover, mens hennes tanker oftest er tilbakeskuende. Det dreier seg om skjøre familierelasjoner, og samtidig er det en metaroman, der mye handler om at jeg-fortelleren skriver en roman.

Sentralt i romanen står tre kvinner, alle omsluttet av mørke. Hovedpersonens mor er en fjern og traumatisert alenemor som har mer enn nok med seg selv og fikk barnet til å føle seg som en byrde; jeg-fortelleren søker stillhet og tilbaketrekking, og hennes datter har glidd inn i en dyp depresjon «som fordøyer henne». Ekteskapet preges av avstand og reservasjon, mest fordi husbonden tilsynelatende drikker bort livet sitt. Kanskje er det også derfor hun utvikler et godt øye til den unge mannen hun har hyret for å bygge en volier, dels en nostalgisk lengsel etter ungdommen, og dels en romantisk-erotisk lengsel.

Det gjennomgående fuglemotivet synes imidlertid fortrinnsvis å skulle utsi noe om jeg-fortellerens følelser. Det er en skjør virkelighet som skildres, befolket av mennesker som liksom har resignert og ikke lenger er i bevegelse, der den fuktige, grå og mørkegrønne engelske landskapsrammen omkring hverdagen også er betegnende for stemningen som råder mellom dem.

Undertonen er mørk, til dels pessimistisk, hva enten det er fugler, katter, hunder, kunst og konsertpianister, tilbakevendende drømmer, fraværende fedre, uegnede mødre, deprimerte døtre eller døddrukne ektemenn Lindstrøm dissekerer i sin skildring av en hverdag preget av slitasje: «Vi gnager hull på hverandre».

Mot slutten føyes så tematikk og motivkretser fint sammen, og det hele føres tilbake til en stadig tilbakevendende barndomserindring om «finkene i Flandern».

Dette er en roman som gjør inntrykk på flere måter, og som kanskje fremfor alt handler om det å tenke og skrive.

Publisert: