Lystig lesning fra gravens rand

Aftenbladets anmelder mener Elizabeth Strouts «Olive, igjen» er en formfullendt roman

BOK: Elizabeth Strouts «Olive, igjen» lover godt for oversettelseslitteraturen til norsk i det nye år.

  • Jan Askelund
    Jan Askelund
    Forfatter og litteraturkritiker
Publisert: Publisert:
Grade: 5 out of 6
iconDenne artikkelen er over ett år gammel

Elizabeth Strout: Olive, igjen. Roman. 350 sider oversatt av Hilde Rød-Larsen. Press.

Elizabeth Strout (1955, debut 1998) er med sine romaner ledig bygd opp over en serie langt på vei selvstendige novellekomponenter, selv en av amerikansk samtidslitteraturs store suksesshistorier. På samme måte som «Hva som helst er mulig» (på norsk for to år siden) kan leses som en fortsettelse av den tidligere «Jeg heter Lucy Barton» (også den på norsk), er «Olive, igjen» en fortsettelse av kjempesuksessen «Olive Ketteridge», ti år etterpå.

Fortelleteknikken er ikke bare stroutsk gjenkjennelig, den er mesterlig gjennomført: Første kapittel handler om den sære og tvære, samt utrangerte og ulykkelig mistilpassete – nå pensjonerte – litteraturprofessoren Jack Kennisons viderverdigheter en dag han kjører ut i sportsbilen sin for å kjøpe seg en kagge whiskey. Noe må han ha, så intenst som han i sin ensomhet savner kona som døde for sju måneder siden – noen familie å snakke om, har han ellers ikke, ettersom hans fordomsfullhet ikke kan døye den lesbiske datteras forhold langt borte på vestkysten.

Selv residerer Jack i småbyen Crosby, Maine, på USAs østkyst. Strout kobler ham ganske snart med Olive Ketteridge, en gammel pensjonert mattelærer, enke hun også, med skarpe kanter og kvass tunge. Hun passer godt sammen med Jack. Disse to ensomme gamlingene, omtrent like elskelige som filmskuespilleren Jack Nicholson på en grå dag, er snart gift.

Gjennom en rekke kapitler som går over mange år – Olive er i åttiårene da det etter et infarkt nærmer seg tida for å pakke sammen, introduserer Strout en rekke personer som til sammen blir til et gruppebilde av menneskene i en ganske raserein amerikansk småby, mens den forteller historien om Olive og Jacks liv. Godt hjulpet av oversetter Hilde Rød-Larsen er Strout uvanlig god på dialoger. «Olive, igjen» har scene etter rørende scene der ikke bare hovedpersonene blir tydelige i sin trumpne, til dels plumpe, hjelpeløse usikkerhet.

I sum er «Olive, igjen» en formfullendt roman. I sin skånsomme avkledning av menneskers dårskap er den også morsom, til og med når Olive mot slutten og etter infarktet dagklar subber inn sin terminale elendighet, i vissheten om at «man begynner aldri på ny, Cindy, man bare fortsetter». 

Publisert:
  1. Roman
  2. Litteratur
  3. Anmeldelse
  4. Bokanmeldelse
  5. Bøker

Mest lest akkurat nå

  1. Politiet tror de vet årsaken

  2. Politibil under ut­ryk­ning kolliderte med Porsche i Hille­våg: - Ingen er siktet for noe straffbart

  3. Alarm! Barn i fare!

  4. Så vakkert, så vakkert

  5. Flere blir lagt inn på sykehus. Er vi på vei inn i neste korona­bølge?

  6. I dag feirer Sandnes gjenåpningen. Her er programmet