Små skritt mot stor katastrofe

BOK: Stramt om hvordan nazismen skapes og opprettholdes av tysk industrikapital.

Publisert: Publisert:

Éric Vuillard fekk den prestisjetunge Goncourt-prisen 2017 for romanen «Dagsordenen». Nå er boka ute på norsk - og Aftenbladets anmelder gir full pott på terningen. Foto: PHILIPPE WOJAZER / NTB scanpix

  • Steinar Sivertsen
    Litteraturkritiker

Grade: 6 out of 6 stars

Éric Vuillard: Dagsordenen. Oversatt av Elin Beate Tobiassen. 116 sider. Solum Bokvennen.

Den norske oversetteren har sjangerbestemt «Dagsordenen», vinneren av den prestisjetunge Goncourt-prisen 2017, som «En historie».  Det innebærer at den franske forfatteren og filmskaperen Éric Vuillard gjennom seksten kapitler, alle med en overskrift, har skapt en original krysning av et personlig, faktaorientert essay og en episodisk, montasjeaktig kortroman.

Denne sjangerbastarden fiksjonaliserer og dokumenterer først og fremst hvordan nazistiske dødsleirer skapes og opprettholdes av tyske storkonsern, ved god hjelp fra framstående politikere i mange land og til applaus fra ikke minst det antidemokratiske, rasistiske folkeflertallet i Tyskland og Østerrike.

De to første kapitlene utspiller seg i Berlin og tar for seg «Et hemmelig møte» som finner sted 20. februar 1933 i Riksdagsbygningen. De tjuefire mektigste industrilederne i Tyskland – av Thomas Mann kalt «elendighetens foregangsmenn» - treffer her Hermann Göring og Adolf Hitler i forkant av det kommende riksdagsvalget.

Etter å ha fått forsikringer om at dette skal bli det siste valget for de neste hundre år, at kommunisttrusselen vil bli fjernet, fagforeningene avskaffes og den økonomiske stabiliteten garanteres, velger de dresskledte menn, omtalt som både «sfinkser», «storindustriens geistlige», «yppersteprester» og «regnemaskiner ved helvetets porter», unisont å støtte nazistenes valgkamp. Den rauseste donasjonen kommer fra stålmagnaten Gustav Krupp og er på en million mark. Marsjen mot et totalitært skrekkvelde og større Lebensraum, mot massearrestasjonene, slaveleirene, gasskamrene, Holocaust kan starte.

Før forfatteren i siste kapittel vender tilbake til dette hemmelige møtet mellom Føreren og de loyalt logrende, høyrevridde industrilederne, tar han nøkternt konstaterende eller med ironisk-satirisk snert i stemmen for seg ulike historiske hendelser og politikere i åra før andre verdenskrig, på en europeisk scene hvor det farseaktige og tragiske ofte overlapper hverandre.

Mest vekt legges på Anschluss og invasjonen i Østerrike i mars 1938. Med korte, konsise konstateringer rapporterer den myteknusende forfatteren bl.a. at den tyske hæren ikke suser seierssikkert framover på fremmed jord. Den skaper trafikkaos og må sende sine stridsvogner og tanks til Wien med tog for at den proklamerte okkupasjonen av landet skal kunne bli et faktum.

I maktkampen mellom en manipulerende Hitler og diverse kompromissvillige, tidvis rasistiske og åpent udemokratiske, østerrikske politikere brukes både løgner og trusler. Men den som tror at det østerrikske folket oppfattet nazistenes maktovertakelse som et brutalt overgrep, som en nasjonal tragedie, får her vite at de tyske soldatene på vegen mot hovedstaden ble heftig hyllet av blomsterviftende, blide ungjenter, og at 99,75 % av befolkningen ifølge en avstemning som snart ble avholdt, helst ville tilhøre Det tredje riket.

Samtidig førte volden som østerrikske antisemitter og andre antidemokratiske krefter utøvde mot jøder, sosialdemokrater og kommunister til et rekordhøyt antall selvmord.

Ellers streifes både det famøse München-forliket og krigsforbryterdomstolen i Nürnberg høsten 1945. Men særlig minner teksten oss om de styrtrike, tyske industriledernes ansvar for dødsleirene, og hvor liten konsekvens dette fikk for dem etter krigen. Da byttet de ut nazipartimerket sitt med fortjenestemedaljer tildelt dem av Forbundsrepublikken Tyskland. En tematikk som for øvrig Kjartan Fløgstad har behandlet i flere av sine siste romaner og essays.

Éric Vuillard ender historieleksjonen sin med å kikke nærmere på de tjuefire industritoppene som i åpningskapitlet allierte seg med nazistene. For dem ble krigen lønnsom. Krupp-konsernet leide i årevis deporterte slavearbeidere fra «Buchenwald, Flossenbürg, Ravensbrück, Auschwitz og mange andre leirer. (---) Bayer hyret arbeidskraft i Mauthausen. BMW vervet i Dachau, Papenburg, Sachsenhausen, Natzweiler-Struthof og Buchenwald. Daimler i Schirmeck. IG Farben rekrutterte i Dora-Mittelbau, Gross-Rosen, Sachsenhausen, Buchenwald, Ravensbrück, Dachau og Mauthausen, og drev en gigantisk fabrikk i Auschwitz (---). Agfa rekrutterte i Dachau. Shell i Neuengamme. Schneider i Buchenwald. Telefunken i Gross-Rosen og Siemens i Buchenwald, Flossenbürg, Neuengamme, Ravensbrück, Sachsenhausen, Gross-Rosen og Auschwitz.»

Slik utnyttet de alle på kynisk vis en ekstremt billig arbeidskraft. Og satt igjen med enorme formuer. For storkapitalen legitimerte ikke bare kz-leirene, de profiterte på dem. Så les den prisbelønte «Dagsordenen». Boka fortjener det.  

Publisert: