Norge ville ikke vært det samme uten Morgenbladet

BOK: Fra radikal samfunnsbygger via reaksjonær bastion til akademisk reservat. Morgenbladets historie er et viktig stykke norsk historie.

Publisert: Publisert:
Grade: 5 out of 6

Erik Rudeng: Morgenbladet. En historie for seg. 836 sider. Pax

Arthur Miller sa engang at en god avis er en nasjon som snakker til seg selv. Slik var også Morgenbladet de første hundre årene den eksisterte, nasjonen ville ikke vært den samme uten denne avisen. Men allerede rundt første verdenskrig satte forfallet inn. Siden har Morgenbladet gjennomlevd hundre års tiltakende ensomhet.

Alt dette er strålende beskrevet av Erik Rudeng, i et verk som virkelig er en stor avis verdig. Morgenbladet var stor. Den var mektig, nyskapende og akkurat det den unge nasjonen trengte. Morgenbladet var den unge norske nasjonen som snakket til seg selv. Siden har den i lange perioder bare vært en avis som snakker til seg selv, noe som absolutt ikke er det samme.

Morgenbladet var den første norske dagsavisen, den var den første som innførte lederartikkelen som det store redaksjonelle Vi, og den var en viktig del av en gryende norsk offentlighet etter 1814. Sammen med andre unge institusjoner som Stortinget, universitetet og teatret var avisen en nødvendig forutsetning for det nasjonale gjennombruddet i unionstiden. 

Med en til tider nesten overveldende detaljrikdom føyer Rudeng norsk politisk historie, kulturhistorie og pressehistorie sammen til et imponerende verk, spesielt om de første 150 årene. Som vanlig i historiske verk som går helt fram til forfatterens egen tid, sliter også han med å se de større linjene jo nærmere begivenhetene han har vært. Men de første 600 (!) sidene er en lesefest for historisk interesserte. 

Resten av landet usynlig

Når Rudeng ser framveksten av det nye Norge gjennom det prismet som Morgenbladet er, oppstår det naturlig nok noe forvrengning, ikke minst at landet utenom Christiania/Kristiania/Oslo og til dels Bergen, blir mer eller mindre usynlig. Fordi Morgenbladet overså motkulturenes betydning, med unntak for språksaken, blir resten av landet bortimot usynlig. I språkstriden spilte Morgenbladet en betydelig rolle. Og selvsagt var avisen en viktig faktor i den tiltakende sentraliseringen av landet, ved at den så tydelig var en røst først og fremst for hovedstadens embetsstand og handelspatrisiat. Men vekkelsesbevegelser og avholdssak var aldri Morgenbladets cup of tea. 

I dag lever avisen i et selvpåført indre eksil som et slags bedriftsorgan for hovedstadens akademiske institusjoner. Det er et slags liv etter døden, men ikke et som har synderlig påvirkning på den allmenne offentlighet.

Slik var det ikke fra starten. Avisen drev fram andre tiltak, som sykekasser og sparekasser. Med avisen på sin side revolusjonerte Hartvig Nissen norsk skole. Dens redaktører – ikke minst Adolf Bredo Stabell - var betydelige nasjonale strateger, ofte med et radikalt program. Men glideflukten mot høyre begynte tidlig. Fra å slåss for folkesuvereniteten ble Morgenbladet det viktigste organet i kampen mot parlamentarismen. Erik Rudeng beskriver godt hvordan avisen gravde seg ned i reaksjonære forsvarsstillinger på område etter område, til den i en periode etter andre verdenskrig havnet blant apartheid-tilhengere, imperieforsvarere og krigshissere på ytterste høyre fløy, og ble irrelevant også for Høyre, til tidligere redaktør Carl Joachim Hambros store frustrasjon.

Blaff av geni

Morgenbladets historie er fortellingen om en avis som gradvis klarte å marginalisere seg selv gjennom å innta til dels ekstreme mindretallsposisjoner. Store journalistiske og litterære personligheter var innom redaksjonen en tid, men fant fort bedre gressganger. De etterlot seg heldigvis fargerike anekdoter, som Rudeng krydrer fremstillingen med.

Selv om avisen tidlig begynte å skrive seg bort fra sine lesere, har den hatt mange blaff av geni og relevans siden, for eksempel da den var den første til å bryte ut av det hemmende samlivet mellom parti og presse, i motstanden mot nazistyret under andre verdenskrig og som frontorgan i de heftige kulturkrigene både på tretti- og femtitallet. I den kalde krigen havnet avisen i forpleining hos Libertas, som holdt på å omfavne den til døde.

En av de som var med på å redde Morgenbladet fra en død i absolutt irrelevans, var nettopp Erik Rudeng, som også kan føye etableringen av Fritt Ord og Litteraturhuset i Oslo til sin CV. Han avslutter den detaljerte beretningen før han selv kom inn i den, men for alt som skjedde før den tid kunne avisen knapt fått noen bedre formidler.

Publisert: