Innfrir igjen

Varm, sår og helstøpt, slik vi har lært den tillerske roman å kjenne.

Carl Frode Tillers romaner er solgt til 19 land, senest Spania og USA.
  • Anna Serafima S. Kvam
    Litteraturkritiker
Publisert: Publisert:
Grade: 5 out of 6

Carl Frode Tiller: «Flukt». Roman. 200 sider. Aschehoug.

Hvor blir det av de døde? Enten vi tror de tar plass i himmelen eller ganske enkelt bare oppholder seg i de levendes hukommelse, er slike tanker påtrengende for alle som har lidd tap. Carl Frode Tiller holder tematikken som en kappe over sin sjette roman, en skimrende og lavmælt fortelling om sorg og forsoning.

I «Flukt» møter vi Elisabeth og Sakarias på julaften. De er på kirkegården for å minnes Johannes, sitt eneste barn, som nylig har dødd i en ulykke. Foreldrene har egentlig flyttet fra hverandre, men velger å dra hjem sammen denne kvelden.

Ribbeduften fyller stua, Elisabeth setter seg ved pianoet, og brått er ikke lenger de to alene: Fortellerperspektivet flytter seg til et tredje «eg», som ser sin mor og far i julestua. Dermed oppløses tilsynelatende grensene mellom tre ulike fortellere, mellom nåtid og minner og – kanskje – mellom levende og døde.

Det underlige nærværet forfølger leseren, Elisabeth og Sakarias da de to legger seg: En glipe åpnes i taket over dem – kva var dette for noko? – som de dras inn mot. Drøm? Søvnparalyse? En engels åpenbaring? I den omvendte brønnen finnes i alle fall bilder og minner fra tiden fram til og rett etter Johannes' død, som leseren suges inn i sammen med de to. Vi tas inn i et familieunivers preget av store forståelseskløfter.

Jeg-fortelleren skifter ofte synsvinkel, gjerne midt i en setning, og glir mellom mor, far og Johannes. Gjennom den flytende, og vellykkede, flerstemmigheten presenteres en 12-åring som i liten grad blir sett av foreldrene, og som utforsker sin identitet i ensomhet. Det er bare fremmede som får se at Johannes har ei jente i seg som vil ut. Eller er det det? For ser ikke Elisabeth og Sakarias også den sannheten vi lesere får ta del i, gjennom den merkelige glipen?

Hva de sørgende foreldrene egentlig sanser og erkjenner, og hva slags språk vi har for slikt, er spørsmål Tiller undersøker kløktig på både handlingsplanet og gjennom fortellergrepet. Ikke minst gjennom indirekte påminnelser om at også romaner kan fungere som slike gliper inn mot andre verdener.

Slik kan hendelsen om Elisabeth og Sakarias forstås som noe «rasjonelt», en slags sorgens fiksjon. Eller, på den andre siden, som en tematisering av at det selv i vår avmystifiserte verden finnes mange portaler inn til følelsesrom som vanskelig lar seg forklare.

Gjennom Tillers poetiske språk, Elisabeths tolkning av Bach og et gryende forsoningsarbeid undersøkes veiene inn til slike tilstander som sekulære begreper ikke helt favner, uten at boken som helhet kommer med noen faktisk religiøs påstand. Den bibelske innrammingen – døperen Johannes' foreldre heter Sakarja og Elisabeth i Lukasevangeliet – tilbyr like fullt et vell av gode tolkningsnøkler.

Kanskje synes du alt dette høres svulstig ut. Og jo da, Tiller råker stundom utpå den halvsentimentale galeien, men bare unntaksvis. De dypt følelsesladde motivene tatt i betraktning er dette en påfallende stram, og samtidig ganske skjønn, roman.

Publisert: