Dette vil dere se, folkens!

Det er hylende morsomt. Det er gripende til tårene tar oss. Og det er uendelig, uendelig ømt. «Indianeren» er Tore Renberg på sitt beste.

Espen Hana er fantastisk i sin rolle som den enkle onkel Johs, en mann med større hjerte enn hjerne, større klokskap enn kunnskap. Foto: Rogaland teater

  • Tarald Aano
    Tarald Aano
    Redaktør
Publisert: Publisert:
Grade: 5 out of 6
iconDenne artikkelen er over fire år gammel

OK, «Indianeren» som hadde urpremiere på Rogaland teater onsdag kveld, er ikke banebrytende, ikke nyskapende, ikke krevende. Heldigvis. Tore Renbergs historie er vidunderlig ujålete. Som dramatiker, og denne gang også som regissør, har Renberg plukket rått av teatertriks og fortellerknep han vet funker.

Og som det funker!

Familier har hemmeligheter

Litt om historien må vi ta med, men ikke for mye, for dette er beretningen om en familie som lever på illusjoner. Det er et velkjent utgangspunkt for både klassisk og nyere drama, og her møter vi den litt tilknappede faren, den overspente moren, den enkle onkelen, den trofaste hushjelpen osv - det hele i anledningen av at sønnen i huset fyller 9 år.

Det skal feires, og det skal feires stort i den svære hagen foran den ærverdige villaen fra 1800-tallet - nær Eiganesveien, antakelig.

Les også

En katastrofe i selskapslivet

Les også

«Indianeren»-vikar inn på kort varsel

I alle fall snakker vi gamle penger, vi snakker dannelse, vi snakker lykke og idyll og solskinn og i det hele tatt.

Men selvsagt er det noe som skurrer. Varslene kommer tidlig, og de kan ikke bare handle om at familien er pinlig berørt av onkelen som er enkel og har fått seg en like enkel kjæreste. Det kan heller ikke bare skyldes forretningene som tydeligvis trøbler seg til for familiefaren som stadig må i telefonen med folk som graver og spør og får dårlige svar.

Det er noe annet, noe dypere.

Forfriskende

Høres det velkjent ut? Ja, men Renberg klarer på forfriskende vis å drive historien framover. Dels fordi han gir onkel Johs (Espen Hana) et svært hjerte som rommer hele familien og vel så det, og en enestående evne til å bruke ord og formuleringer som viser at han såvisst har dannelse, til tross for at han ikke fikk den skarpeste kniven i skapet. Også fordi kjæresten Irene (Mareike Wang) har så mye begeistret energi at hun fyller hele hagen og hele teatret med Liverpool-sanger og befriende filterfri oppførsel - noe denne familien virkelig trenger.

Les også

Renberg tilbake med nytt drama

Espen Hana som onkel Johs, Gretelill Tangen som hushjelp og Marko Kanic som familiefar med bekymringer. (Fra prøvene.) Foto: Jarle Aasland

De to er på mange måter den forløsende kraften i historien om familien og dens smerte. Rundt dem skjer det mye, fordi vi kan le med dem, fordi vi kan gråte med dem, og fordi de to - i all sin enkelhet - ser dypere enn de andre og også våger mer i møte med illusjonen som truer hele tiden.

Flott ensemble

Men stykket hviler ikke bare på de to. Sjelden har jeg sett et kammerspill der alle rollene spilles så riktig ut mot hverandre. Familiefaren (Marko Kanic) er perfekt i sin litt stive framferd, stille, tilbaketrukket inn mot det deprimerte, og millimeter fra bristepunktet. Mor Henriette (Kjærsti Odden Skjeldal) er overspent og skjør og desperat i jakten på lys og lykke, og hushjelpen (Gretelill Tangen) er den som har fulgt familien i generasjoner - sterk og klar og alltid jordnær. Niåringen som skal feire dagen sin (Filip J. H. Kilter) imponerer også i de scenene han er med.

Helheten er bunnsolid. Dette er en helstøpt forestilling selv om den beveger seg lekent i ulike retninger. Den åpner, som nevnt, som et klassisk familiedrama før den glir over i nesten burleske komediescener når Hana og Wang får dominere. Så, like før pausen, kommer den store uroen, den vi har fått antydninger om helt fra starten.

Etter pause får vi avsløringen og dilemmaet: Er illusjonen, det å leve i løgnen, et fengsel eller en beskyttelse? Deretter går det hele over i dyp og sår ømhet i møter der kloke Johs skal forklare hemmeligheten for sin Irene, der ekteparet forsøker å finne veien videre, der Johs og broren slipper smerten fram.

Konklusjonen er som begynnelsen: Dette er hylende morsomt. Det er tårevått og gripende. Det er varmt og sart og ømt, ømt, ømt. Dette vil dere se.

Les også

  1. Kommentar: ... og så levde de ulykkelig alle sine dager

Publisert:
  1. Tore Renberg
  2. Teater
  3. Rogaland Teater
  4. Teateranmeldelse
  5. Anmeldelse

Mest lest akkurat nå

  1. 400 ungdommer samlet, fyll, slåss­kamper og melding om trusler med våpen

  2. FHI-topp: Pfizer-nyhet gjør jobben lett­ere for kommu­nene

  3. Mye 17. mai-bråk i hele landet – her måtte politiet hente inn heli­kopter

  4. – Det føles fortsatt ganske uvirkelig å ha fått denne rollen

  5. Se Aftenblad-lesernes 17. mai-bilder

  6. Madla-kvinnen er en av norsk idretts mektigste. En hockey­krangel for over 20 år siden fikk henne engasjert